En ny Hjertefølger

Han har vært hos oss en uke - og det kan jeg nesten ikke tro. Det er som om han ble født i går. Den første uka har vært som den skal være. En god blanding av alt fra overstrømmende glede til barseltårer. Benjamin har vært snill, forståelsesfull, hjelpsom, og fornøyd med hvor bra alt har gått. Og så er det 3 veldig stolte søsken i huset. En som sier "det e så artig å ha en baby", en annen som sier "æ ælska babyen" og en tredje som sier "han e så fin og søt". 

Det er fint å sette seg ned nå, å skrive ned fødselshistorien, mens den enda er fersk i minnet. Dette blir noe av det mest personlige jeg har delt, men det kjennes helt rett ♥



Etter å ha ventet lenge og vel, var jeg så lei og forsynt som det går an å bli, det skal ikke benektes. Jeg hadde rett og slett sluttet å tro det ble noen fødsel. Men der kunne Jordmor Petra forsikre meg om at jo, fødsel ville det bli! Og så på 41+5 gikk vannet. Jeg hadde (igjen) trasket opp og ned trappa til takverandaen i håp om å sette i gang noe, og hadde akkurat lagt meg ned på senga for å hvile. Det var søndag formiddag, fint vær og jeg var alene hjemme. Så hørte/kjente jeg "poppet" som jeg har kjent de andre gangene rett før fostervannet fosser ut. Jeg tenkte at nå måtte jeg ikke få opp forhåpningene, og ble liggende. Så kjente jeg litt sildring, og hoppet ut av senga i begeistring. Heldigvis hadde jeg slengt fra meg et håndkle nedenfor senga som jeg kunne stå på, for det fosset ut i strie strømmer! Blankt, fint, etterlengtet fostervann. Jeg gråt av glede, og ringte Benjamin som var på jobb, og han var hjemme innen en halvtime. 



Vi hadde planlagt at min kjære venn og jordmor Petra, og nydelige fødselslege Ellen Langen skulle være med. Dette er ekte Gudinner vi snakker om ♥ De har selv født hjemme, og har 5 barn hver.

Ellen kom kjørende fra Bodø ganske med en gang. Men riene lot vente på seg. Dagen gikk, natten gikk, ingen rier. Ellen overnattet, men måtte kjøre tilbake til Bodø da hun skulle på jobb mandags morgen. Da begynte jeg å få faste sammentrekinger, med 10 min mellom. Jeg holdt tett kontakt med Petra som var på nattevakt på fødeavdelingen, og hun kjørte hit på morgenen etter jobb. Jeg kontaktet min søster Sandra, og Benjamins søster Christel og bad dem komme. Jeg har vært med på deres fødsler, nå skulle de være med på min siste. Ungene dro på skolen, og skulle komme tilbake når det nærmet seg. 

I 8 tiden på morgenen var jeg sikker på at dette var rier, men de var ikke særlig vonde. Christel kom litt etter, det rådet en fredfull stemning i huset. Fødselsspillelisten min sto på og jeg pustet meg rolig gjennom riene.

 




09.15 kom Petra. I samme øyeblikk som hun kom inn døra fikk jeg min første kraftige rie. Det var som om jeg endelig kunne gå i fødsel så snart Petra kom. Nå krevde riene min fulle oppmerksomhet. Det var bare et par minutter i mellom. Jeg ville bli undersøkt med en gang, så kl 09.30 hadde jeg 3 cm. Ok tenkte jeg, riene er såpass krevende på 3 cm åpning. Her er det kun en ting å gjøre: gi seg fullstendig hen. Jeg brukte all min fokus på total avspenning og på pusten. Det var min eneste jobb. I tillegg til å huske å endre stilling med jevne mellomrom, og å få i meg litt næring i ny og ne. Bassenget ble fylt, jeg var kald om gikk oppi en stund.

 

Jeg gikk ut av bassenget etter kort tid og gikk litt rundt før jeg la meg ned og hvilte. Så kom Sandra, mens jeg lå i senga og pustet meg gjennom en ri. Jeg enset henne knapt.
Jeg vekslet mellom å lene meg over stellebenken på badet, ligge, stå. Så ville jeg i bassenget igjen, og der ble jeg de to siste timene. Et fødebasseng er en himmelsendt gave til en kvinne i fødsel! Det er mykt, men fast. Jeg kunne lene meg alle veier, kantene støttet meg perfekt, formet seg etter kroppen min. Underlaget var passe mykt, det varme vannet beroligende og smertelindrende. 



Riene var effektive. Det var korte pauser, til tider nesten ingen pause. Denne fødselen utfordret meg mer enn jeg hadde forestilt meg. Min forrige hjemmefødsel (da Aron ble født) var en skikkelig kosefødsel sammenlignet med denne. Jeg husker jeg lagde kveldsmat til oss alle halvveis ut i fødselsforløpet, og bare bøyde meg litt fram og smilte meg gjennom riene før jeg fortsatte å ordne med maten. Det gjorde ikke vondt før helt på slutten og jeg kunne tenke på andre ting underveis, sendte for eksempel en mail til en høygravid venninne da jeg hadde 7 cm åpning. Dette var noe annet! Så intenst, og jeg var så trøtt at jeg sovnet umiddelbart etter hver rie. Etterhvert sovnet jeg også mens jeg hadde rier. Jeg begynte å drømme og se alle mulige slags sære drømmesyn, samtidig som jeg i bakgrunnen var til stede i den fokuserte pusten og ante den sterke smerten. 

Jeg ville bli undersøkt igjen, og reiste meg opp i bassenget så snart en rie var over. Rakk akkurat å bli undersøkt i oppreist stilling før en ny ri jobbet seg gjennom kroppen min. Til min store motivasjonsboost var det nå nesten 6 cm! Med ny giv lente jeg meg over kanten av bassenget og festet blikket et sted i den vakre naturen der ute mens jeg slappet av i hver en muskel og fokuserte på pusten. Akkurat dette, å flytte fokuset fra smerten til pusten, og det å forbli avspent er gull verdt. For en fantastisk mestringsstrategi det er. Og når jeg vet at ved å la kroppen få jobbe uhindret, hjelper jeg den til å utføre fødselsarbeidet raskere og mer effektivt, er motivasjonen til å fortsette å slappe av på topp. 



Nå registrerte jeg at de begynte å etterlyse barna i bakgrunnen. Var det ikke på tide å hente dem? Jeg var så fokusert på en fjelltopp i horisonten og på pusten at jeg orket ikke å svare, for jeg sovnet jo så snart hver ri var over. Men så ble spørsmålet mer konkret. Jeg vil bli undersøkt på nytt først, sa jeg. Var ikke det litt tidlig, jeg var jo nettopp blitt undersøkt fikk jeg med meg at Petra sa. Men jeg ville vite at det var kort tid igjen til babyen ble født når barna kom, ville ikke risikere at guttene ble rastløse og utålmodige. Så jeg husker at jeg sa jeg vil bli undersøkt . At your service, var Petras holdning, og nå hadde jeg nå 8 cm! Jeg registrerte at Sandra og Christel kom med noen begeistrede lyder. Dette gikk fort! Hent barna nå, tenkte jeg, og jeg måtte ha formidlet det på en måte også, for en svigerbror ble sendt ut for å hente spente Hjertefølgere på tre forskjellige klasserom på Sandhornøy skole. 

Riene var nå så kraftige at det kjentes som om jeg skulle lette og bli skutt i taket. Energien var så sterkt at det strålte og prikket ut i armene og helt ut i fingertuppene. Jeg bad dem alle om å sende meg energi for hver gang en ny ri startet, og jeg kjente hvordan den strømmet til meg fra alle kanter og hjalp meg. Jeg er så glad for at alle som var til stede, var der.



Til min overaskelse ville jeg ha Benjamin opp i bassenget. Det var ikke en del av min fødselsplan, men så var det ikke mye som hadde gått etter planen de siste 9 mnd! Benjamin hadde knapt forlatt min side disse timene, og var ikke sen å be. Jeg kunne lene meg mot ham, han kunne holde meg oppe og støtte meg. Det var utrolig stor hjelp i å ha ham der.



Jeg fikk med meg at ungene kom. Jeg la merke til at noen av dem kom vel nært meg. At jeg bad dem holde avstand så jeg fikk konsentrere meg. At Julia som alltid er så flink, passet på at Aron ikke forstyrret. At etter jeg bad om en skje bringebærhonning for å få en energiboost, stod de der å slikket på hver sin skje honning de også, mens de holdt blikkene festet på meg i bassenget. Jeg så smilene og gleden i ansiktene deres. Kunne kjenne lettelsen de følte over å endelig ha blitt hentet på skolen. 

Riene kom så tett nå at det ikke var noe pause å snakke om. Jeg brukte hele mitt fokus på å puste, puste, puste. Være i pusten, ikke i smerten. Jeg kjente en viss tilbøyelighet til å ville trykke litt på, men sa det ikke høyt. Så endret pustemønsteret seg, til noe jeg kjente igjen fra min forrige fødsel da jeg hadde full åpning men ikke merket det fordi jeg var så fokusert på pusten og ungen lå såpass høyt at jeg ikke hadde pressetrang. Petra mistenkte akkurat det, og jeg sa: Undersøk meg! Med en kraftanstrengelse fikk jeg reist meg opp, og til glade utrop fra min søster ble full åpning konstatert. Jeg hentet fram urkvinnekraften i meg, og satte meg ned i vannet igjen, målrettet og full av pågangsmot selv om jeg følte meg aldeles utmattet. Jeg måtte presse på ren vilje, for pressetrengen var ikke til stede da ungen lå så høyt. Takk Gud for en kyndig jordmor nå! Jeg kjente en sånn intens takknemlighet for å ha veiledningen og tilstedeværelsen hennes der og da, og hadde et behov for å fortelle henne det, men det var det ingen rom til. Jeg presset og trakk pusten, presset og trakk pusten, hvilte og på'n igjen.

Benjamin holdt meg flytende i vannet, det var jeg opptatt av så jeg ikke ble sittende på halebeinet. Endelig kjente jeg hodet komme ned, og pressriene kom. Det var en enorm lettelse og en glede å komme hit. Det opplevdes ikke som lang tid å trykke hodet ut. Jeg holdt i det med hendene mine og ventet, slik Petra bad meg om. Det var et magisk, sterkt og intens øyeblikk. Jeg la merke til de ekte og følelsesladde ansiktsutrykkene til barna som stod rundt.





Guttene smilte fra øre til øre og Julia var rørt. Det var Sandra også, hun hulket seg gjennom filmingen av begivenheten. Så kom en pressrie, og jeg skjøv resten av kroppen ut kl 13.45.

Jeg var så sliten, glad, lettet og overveldet at jeg ikke klarte svare Petra på om jeg ville løfte ham opp nå eller vente. Iallefall så løftet vi ham ut av vannet, og opp på brystet mitt sammen. Og jeg sverger, ikke en jordmor i den vide verden ville jeg byttet ut Petra Næss med! Takk, takk, takk!

Han var stor! Og hvit! Og jeg var så glad for å se ham! Han var så harmonisk fra første øyeblikk, kom med et par klynk, men gråt ikke. Trakk luft ned i lungene for første gang og syntes tydeligvis det var sterkt lys her ute!



Jeg klarte det igjen, å føde naturlig! Det gikk kjempebra, og fort! Fra 3 - 10 cm på 4 timer, kroppen min KAN føde og jeg er så stolt av den. Kvinner er fantastiske! For en styrke og kraft vi besitter. Jeg blir virkelig ydmyk og fascinert av hvordan kroppene våre er programmert til å danne et nytt menneske, sette i gang fødselen, åpne opp og føde fram det ferdige barnet, og etterpå sette igang produksjonen av morsmelk mens livmoren trekker seg sammen til opprinnelig størrelse.

En vakker, velskapt frisk guttebaby kom til verden. 4125 gram og 52 cm. Jeg hadde de beste folkene ved min side, selv om jeg hadde ønsket at Ellen også var der - men jeg kjente virkelig at hun var med oss i ånden. Og hun ble oppdatert av Sandra og Petra underveis. 

Etter noen euforiske minutter i bassenget med den lille, der de andre barna fikk hilse på og Gabriel som planlagt fikk klippe navlesnora, fikk Julia holde babyen mens jeg presset ut morkaka. Gabriel og Aron var mye mer interessert i å se på det enn på babyen, selv om den morkaka ifølge dem var litt æsj. 

 

Benjamin er som alltid er fantastisk pappa. 


Min snille pappa Ingar med sitt nyfødte barnebarn. Han er en artig og engasjert bestefar som finner på mye sprell med barnebarna. Se så stolt og fin han er! 

 

 

Så hva skal barnet hete? Det har vi behøvd noen dager til å tenke på. Eller, kjenne på er vel riktigere. Det var i grunn bare ett navn som var riktig.

Alvin Angel skal han hete ♥ 

Angel er etter min farfar som het Arthur Angel.



Julia beundrer Alvin sammen med kusinene Adele og Ariel



Søsteramming :)




Barselgulrøtter fra hagen! 


Child of the Universe ☆

 

Å få føde hjemme i fred og ro, med akkurat de menneskene rundt meg som jeg selv har valgt er så utrolig stort og viktig for meg. Jeg vet at jordmor er dyktig, rutinert og erfaren. At hun har utstyr til å hjelpe barnet ut, til å væske meg opp, til å hjelpe livmoren å trekke seg sammen i kofferten om det skulle trengs. Jeg har alt jeg trenger her hjemme. Det å få spise min mat, drikke ferskpresset juice av norske epler fordi det er akkurat det jeg vi ha. Se ut på en vakker, ren, kjent og kjær utsikt, legge meg i min egen seng etterpå - og få ha pappaen sammen med oss hele tiden. Han slipper å forlate oss, fordi pappatiden er over. Noe så feil kan jeg knapt forstå. At pappaen må dra kort tid etter fødselen? Og ikke få være sammen med oss første natt? Hele tiden? Å dele rom med fremmede, få besøk av deres fremmede familie, rett etter noe så sterkt, nært og viktig har skjedd? Selv om det er vanlig praksis, er det for oss så totalt feil. Vi må alle få velge å føde der det kjennes trygt, men jeg er glad for at det nylig er gjort en Norsk studie som viser at hjemmefødsler også er tryggere enn sykehusfødsler.  Kanskje det kan hjelpe noen som ønsker å føde hjemme med å føle seg tryggere i sitt valg?

 

Velsignelser til alle, takk for at du ville lese.

 

Varm klem fra en ydmyk og takknemlig Ingrid 




 

29 kommentarer

Navn

14.09.2015 kl.18:39

Wow! Så fantastiske bilder! Så spennende og flott blogg du har:) artig å føde hjemme! Du er jammen tøff! Jeg ønsker deg en super kveld!

Elisabeth

14.09.2015 kl.19:04

Du er så fantastisk! Og inspirerende!

Tusen takk for et rent, ærlig og kjærlighetsfylt innlegg.

Og gratulerer så mye med lille Alvin, så utrolig skjønn en liten gutt.

Nyt tiden som dere har i vente!

Klem fra meg.

Marianne

14.09.2015 kl.19:04

Fantastisk å lese! Så beundringsverdig ❤️ Mine to barn kunne desverre kun komme til verden via keisersnitt men å som jeg skulle opplevd det du beskriver ❤️ Gratulerer med den nye nydelige lille gutten deres ❤️ Fantastisk ❤️

Inger

14.09.2015 kl.19:44

Så utrolig flott du skriver! Jeg ble helt rørt, dette var så vakkert. Gratulerer! Et helt nytt liv, noe så fantastisk... Også så heldig som han er, som får vokse opp i en familie så full av kjærlighet.

Annelise

14.09.2015 kl.20:17

Vakkert <3 gleder meg til å hilse på <3 <3 <3 stolt av dere <3

~Gaiadóttir~

14.09.2015 kl.20:57

Gratulerer så mye! Du er sterk, beundringsverdig og vakker! <3 Lykke til videre ^_^

Julie

14.09.2015 kl.23:16

Fantastisk skrevet, Ingrid <3 Det var veldig rørende å lese fødselshistorien din. Du er så modig og sterk, og det beundrer jeg deg for.

Alfhild Henriksen

14.09.2015 kl.23:19

Blir helt rørt jeg💕 Du skriver så flott at jeg var helt med i din fødsel. Takk for at du deler dette fantastiske underet❤️ Gratulerer så. hjertelig💕🌹lykke til👍

MammaBoka

14.09.2015 kl.23:25

Flott blogg :) Veldig mye bra skrevet her!

Fast leser her :)

Naviana

15.09.2015 kl.00:55

Gratulerer så mye! Glad for å lese at alt gikk så fint <3 Takk for at du deler :)

Lisa

15.09.2015 kl.09:10

Gratulerer så mye med et lite under!! Spennende og inspirerende å lese din historie! <3

Eirik

15.09.2015 kl.11:29

Gratulerer med gutten! Vår gutt kom til verden i uke 26 av svangerskapet og veide da under 600g. Mor gikk fra å være frisk til å bli dødssyk på noen få dager. For oss var det aldri et valg hvor mor skulle føde og vi er evig takknemlige for at vi hadde sykehuset der som berget både henne og barnet. Jeg fikk som far være tilstede under hele oppholdet fra fødselen på operasjonsstua til de tre månedene etterpå hvor vi var innlagt med barnet.

Ingrid Marie

15.09.2015 kl.18:03

Eirik: Takk <3 Gratulerer med gutten deres! Ja i slike tilfeller er vi så velsignet som har det helsevesenet vi har. Et valg om fødested har man kun når det er trygt for mor og barn, som heldigvis er i de fleste tilfeller. Fantastisk å høre at dere begge fikk være der under hele oppholdet, sånn skal det være. Godt å høre at det gikk bra for dere <3 klem

Ingrid Marie

15.09.2015 kl.18:05

Marianne: Takk! Noen ganger trenger vi hjelp for å få barna til verden, og da er det så fantastisk at vi har den hjelpen vi har. Det viktigste er et friskt og velskapt barn, det må vi alltid sette høyest <3 Varm klem til deg :)

Ingrid Marie

15.09.2015 kl.18:05

Elisabeth: Tusen hjertelig takk <3

Fru S.

16.09.2015 kl.15:04

Gratulerer så mykje med den vakre lille! Og tusen takk for at du deler fødselshistorien med oss: For dei av oss som alltid har drøymd om ein naturleg heimefødsel, men som har vore bekymra pga usikkerheit og fordommer hos alle rundt, gjer det godt å sjå at det faktisk går fint. Så mykje kjærleik i desse bildene <3

Bobleliv

18.09.2015 kl.11:29

Takk for at du deler : )

En intens og herlig opplevelse for hele familien, høres det ut som!

Og kjære Alvin Angel: velkommen til verden!

Torill

19.09.2015 kl.21:50

Takker og bøyer meg i støvet for deg og din fine familie,godt å lese hvordan energien strømmer mellom dere og familien deres.Ønsker dere lykke til og så sees vi av og til når æ e på øya.

20.09.2015 kl.13:25

Så vakkert!

Mona Myrvang

20.09.2015 kl.23:20

Kjære Ingrid og Benjamin ;))) Gratulerer <3 <3 <3

Lene

21.09.2015 kl.11:01

For en flott fødselshistorie! Selv fødte jeg på sykehus, men opplevde heldigvis aldri at pappaen ble sendt bort på noen måte. Vi sov sammen alle tre hver natt til vi dro hjem, og pappaen bodde der på lik linje med meg og babyen, på enerom med eget bad 😊

Ingrid Marie

22.09.2015 kl.08:59

Lene: Fantastisk! Sånn bør det være. Sånn er det ikke i Bodø, desverre. De har vel til tider knapt plass til barseldamene. Jeg har selv sovet første natt med nyfødt baby med fremmede i rommet, og savnet den fysiske og emosjonelle støtten fra pappaen. Jeg lovet meg selv, aldri igjen <3

Ingrid Marie

22.09.2015 kl.08:59

Mona Myrvang: Tusen takk kjære deg :)

Ingrid Marie

22.09.2015 kl.09:00

Bobleliv: Tusen takk <3 <3 <3

Susanne

26.09.2015 kl.00:22

Så utrolig flott å få ta del i en så personlig opplevelse. Leker med tanken om hjemmefødsel om/når vi får en til, men er litt usikker pga. en tung første fødsel, der vi til slutt trengte en god del hjelp. Men er igjen usikker på om den ville blitt slik om jeg var hjemme. Ønsker å føde hjemme av de samme grunnen du nevner. Tryggheten av å kunne være i sitt eget hjem, ligge i sin egen seng og ikke minst at pappaen til barnet kan bidra på en helt annen måte og være der etterpå, noe som skulle vært en selvfølge på sykehuset også.

Du inspirerer meg både ved deres levesett og til å kanskje kunne tørre å ha hjemmefødsel om vi er så velsignet å få en til snart 😊❤️

Ingrid Marie

26.09.2015 kl.20:09

Susanne: Så herlig å høre kjære deg <3 Lykke til med framtidig svangerskap og fødsel, det trenger ikke bli som forrige gang uansett hvor dere bestemmer dere for å være <3 Anbefaler "Birth as we know it" og "Orgasmic birth" (google dem) :)

Premier League tips

01.10.2015 kl.17:03

Vannvittig bra skrevet. Fikk en forståelse av både smerten og gleden. Lag en bok :)

Ingrid Marie

02.10.2015 kl.09:30

Premier League tips: Tusen takk, det gleder meg å høre :)

Kaja

02.10.2015 kl.22:32

Så sterkt at du deler dette! Gratulerer så mye <3

Skriv en ny kommentar

hits