Om å sette egne grenser

Dette er et tema som ligger mitt hjerte nært. Det er noe jeg hver dag jobber med å praktisere og bli flinkere på. Det å sette klare grenser for hva som er greit for meg, hva jeg ønsker å ha i livet mitt, og praktisere det uten unntak. Jeg har enda en del grenser jeg gjerne vil sette, men ikke vet hvordan jeg skal klare å praktisere for meg selv. Da er det viktig å være tålmodig og snill med mot selv, og ikke anklage og angripe meg selv for ikke å lykkes med noe jeg bare ikke er klar for enda.


Alle bildene i dette innlegget er tatt av Heidi Blix

Ikke alle liker meg, forstår meg og respekterer meg. Det er umulig å bli likt av alle. Jeg verken forventer eller ønsker at alle skal være enige med meg, og det plager meg slett ikke at folk har egne meninger som krasjer med mine. Men jeg aksepterer ikke å bli behandlet på en måte som for meg går over mine grenser for hva som er greit. Da sier jeg stopp.

 


Bygging med cob er ikke bare miljøvennlig, bra for inneklima, brannsikkert, kunstnerisk utfoldende og billig - det er også veldig gøy for barna. 

 

Jeg har grenser som er klare og tydelige, og jeg har grenser jeg gjerne vil bli bedre på å definere for meg selv og omgivelsene. En slik grense er i forhold til privatliv. På denne årstiden kommer det fremmede inn i hagen daglig, stiller seg opp å tar bilder. Det er selvsagt ok for meg at folk tar bilder fra veien som går forbi huset, utenfor hagen vår. Det kan vi ikke nekte noen å gjøre. Men at fremmede går inn i hagen, kikker inn vinduer eller kommer inn i domen, føles i større eller mindre grad invaderende og lite respektfullt.

 


Gabriel får fredsmaling med leirevann av sin kusine Ariel

 

Jeg har satt opp skilt som forteller om når det er arrangerte visninger, og hva folk må gjøre for å avtale en visning utenfor de fastsatte datoene. Jeg har også satt opp skilt i innkjørselen om at vi setter pris på folks interesse, men at de må være så snill å respektere vårt privatliv og ikke gå inn i hagen med mindre de har en avtale med oss.

Noen leser det kanskje ikke, andre leser det og snur, mens noen leser det og går inn likevel. Da kjenner jeg at jeg blir lei meg, og føler meg overkjørt. Da kunne jeg tenkt meg til å være sterk nok til å gå bort å si at grensen min er krysset, og be dem om å gå. Men følelsen av at jeg ikke åpner armene mine for andre, ikke ønsker dem velkommen inn i min private sfære og mitt fysiske hjem er så utrolig vanskelig for meg. Den har jeg jobbet mye med, og kjenner at veien er lang å gå enda. Jeg klarer ikke følelsen av å avvise noen som er kommet til meg, selv om det går på bekostning av mitt eget overskudd og tid til det jeg må og vil gjøre. Derimot har jeg blitt flink til å si nei til alle som vil komme innom å se når de reiser forbi. Jeg henviser dem til de fastsatte visningsdatoene, eller ber dem samle sammen folk til en privat visning, som koster 2000 kr. Målet vårt er å leve av Hjertefølger AS, og da må vi også ta betalt for tjenestene og tiden vi gir. Å ha huset strøkent, gi omvisning og fortelle om alle husets aspekter tar alt for mye tid til at vi kan gjøre det flere ganger i uken. Likevel kjenner jeg ubehag hver gang jeg sier nei til å ta imot besøk av en, to eller tre fremmede på en hverdag. Spesielt når de ikke viser forståelse for at jeg ikke vil det. Jeg har bare ikke hverken tid eller overskudd til å ta imot et par stykker fire ganger i uken, uten å få noe igjen for det. Det blir feil, så da MÅ jeg praktisere den grensesettingen, uansett hvor ubehagelig det kjennes.

Nå har jeg en plan om å få min kjære Benjamin til å sette opp en vakker port i innkjørselen til tomta, som kan lukkes. Jeg tror at terskelen for fremmede til å gå inn i andres hage om de må åpne en lukket purt først, er større. Håper i allefall det :)

Benjamin påvirkes forøvrig ikke så sterkt av noen verdens ting som det jeg gjør. Jeg blir sulten, jeg fryser, blir sliten, lei meg, sint, eller så glad at jeg hopper, synger og danser, mens han kan gå en halv dag uten mat uten å bli gretten, ha på seg lite klær ute på vinteren uten å fryse, ha irriterende folk rundt seg uten å bli irritert, få privatlivet invadert uten å føle seg invadert og uttrykker ikke sine sinnsstemninger like heftig som jeg gjør. Nå satte jeg det litt på spissen, men sånn oppleves det. Jeg føler alt så voldsomt, han gjør det i mye mindre grad.


Dette blir en hagemur i cob. Den skal fungere som levegg for den kalde nordavinden for frukttrær, grønnsakshage og for meg som vil ligge å sole meg ;)


Tydelige grenser jeg har satt for meg selv, er hvordan jeg godtar å bli snakket til. Spesielt på sosiale medier. Om noen er usaklige, uhøflige eller ufine, sier jeg stopp med en gang. Jeg blokkerer slike nettbrukere, fordi det er ikke er ønskelig for meg å ha den type energi på mine plattformer. Jeg aksepterer andres meninger fullstendig, og respekterer menneskene som har dem fullt og helt. Vi er alle fri til å tenke, mene og si det vi vil. Men jeg velger å ha en støttende, oppbyggende, vennlig og respektfull tone i kommentarfeltene mine. Om noen har noe de vil konfrontere meg med, så gjør det ansikt til ansikt eller i en privat melding. Ikke offentlig på facebook, for alle å se. Om noen reagerer på mine valg, min livsførsel osv, så velg å formidle det på en høflig og saklig måte, om behovet så sterkt er der. Jeg har nulltoleranse for usaklige og frekke kommentarer, og er ikke redd for å si ifra om noen går over mine grenser der. Og om noen ikke forstår mine reaksjoner, og er uenig med meg, så angår det ikke meg. Det er deres sak, ikke min. Jeg velger å ha fred og fordragelighet i mitt liv og på mine kanaler ut i verden. Jeg har inget behov for å bli likt og forstått av alle, men jeg krever respekt, og får jeg ikke det, sier jeg KUTT. Umiddelbart. Jeg har ikke tid til tull, når jeg har så mye vakkert å bruke energien min på. Jeg blokkerte nylig en facebook bruker som skrev at jeg og de andre hestejentene mine, (min søster og svigersøster) "misbruker miljøet når det passer oss, og at når vi er så opptatt av miljø på offisielle medier må vi være trofaste på andre områder også". I etterkant av det har hun skrevet om meg på facebook, at jeg ikke takler annet enn likes. Det er langt fra sannheten at jeg ikke takler annet enn likes. Det jeg ikke takler er usaklig kritikk som ikke har bunn i virkeligheten.

Skal jeg ta avstand fra all form for bruk av olje for å ha rett til å kalle meg for en miljøforkjemper? Trå totalt ut av samfunnet, nekte å bruke all form for transport? Konvertere til amish? 


Dette fordi jeg delte et bilde av at vi fraktet slåttehøyet til hestene våre med en ATV istedet for en hest. Hun mente det var galt at vi ikke ofret mijløet en tanke når vi brukte 4hjuling istede for å bruke hest og vogn. 

Det er for meg så absurd og tullete at min grense er overskredet der og da. Miljøet er utvilsomt min nummer 1 kampsak i dette livet. Å gjøre mitt for at generasjonene etter meg har noe planet å leve videre på. Selv om noen ikke skjønner at dette overskrider min grense, så gjør det det. Grensene en MINE, og kun JEG kan sette dem. Dessuten er det ikke bare meg, men også min søster og min svigersøster, som er langt over gjennomsnittet opptatt av miljøet. Vi kjøper økologisk mat og husholdningsprodukter, dyrker økologisk mat selv, bygger miljøvennlig og har tatt det største valget et menneske kan ta for å være mer miljøvennlig: Vi spiser ikke kjøtt. Tallene der er klare, kjøttproduskjonen krever enorme mengder vann og energi, og enormt mye mer jordarealer enn produsjon av vegetabilsk føde. Det er det single valget som i størst mulig grad forminsker ditt fotavtrykk på jorden. 

I mine øyne den viktigste dokumentaren som er produsert, COWSPIRACY, anbefaler jeg alle å se. Den inneholder ikke dyremishandling, som er viktig å gå fram, fordi jeg vet mange unngår den i frykt for grusomme scener. Dette er en lettsett og informerende film. 

Globalt sett står husdyrproduksjonen i følge FN for minst 18% av de menneskeskapte klimagassutslipp, dette utgjør mer enn hele transportsektoren til sammen. Her i Norge viser nye tall fra NILF at landbrukssektoren er ansvarlig for over 15% av våre totale utslipp, 95% av dette kommer fra husdyrproduksjonen. I 2010 ble rapporten 'Asserting the Environmental Impacts of Consumption and Production' lansert av FN, via United Nations Environmental Program. Rapporten oppfordrer til "et betydelig skifte i diett bort fra animalsk basert protein og mot mer vegetabilsk basert mat for å dramatisk redusere presset på miljøet". Vi har rett og slett ikke nok planet til å produsere animalsk protein til alle menneskene. Men vi har nok til å produsere korn, grønnsaker, frukt, frø og belgfrukter. Dette er et utrolig upopulæert tema, som jeg prøver å holde meg unna på facebook, nettopp fordi folk blir like sinte og opphissede over dette temaet som av vaksinedebatten. Og jeg liker ikke sinte debatter, de er for meg helt meningsløse, og det virker som om ingen er interessert i å faktisk høre på andres syn, men mye mer i å kritisere og angripe hverandre. Så jeg deltar ikke på debatter, de tapper meg bare for energi. 



For snart ett år siden spontanaborterte jeg et barn, som var planlagt og etterlengtet i månedsvis. Jeg sørget med hele meg i et par tre døgn, på min måte. Total aksept, eft, og dyp kontakt, hud mot hud, med Moder Jord hjelper meg å totalt gi slipp og gå videre. Jeg skrev et innlegg her på bloggen om blant annet det å være naken. Jeg var naken i naturen og forløste min sorg på den måten. Innlegget ble delt mye både på sosiale medier, og også av en Bodø-avis. De aller fleste syntes innlegget var vakkert og traff en nerve i dem som de kunne identifisere seg med. Men én person, som har vært uenig i det meste jeg har gjort i alle år, skrev den styggeste mailen til meg som jeg noen gang har fått. Jeg var jo vant til å ikke akkurat bli akseptert av dette medmennesket, som da vi bygde huset at at vi var mer opptatt av medieoppmerksomhet enn å fullføre huset, som da vi byttet navn sa at vi gjorde en enorm feil, som følte det var hans plikt å irettesette mine evner som forelder til mine barn i all offentlighet på facebook. Alt dette hadde jeg kunnet leve med, men da han skrev den lange nedsettende mailen til meg om blant annet at jeg var narsissistisk, at barna mine garantert ble mobbet, at jeg kun var opptatt av mine økologisk tomater og at jeg lever i en boble uten kontakt med den virkelige verden var min grense nådd. Jeg blokkerte ham på sosiale medier og velger å ikke ha noe mer med ham å gjøre. Han ser verden så totalt anderledes enn meg, at vi blir aldri enige - noe som i og for seg er helt greit.  Jeg kan uten problem la ham og hans verdensoppfatninger og livsførsel være i fred, men siden han ikke kan gjøre det samme med meg sa jeg STOPP.

Akkurat dette er så viktig føler jeg, å sette slike grenser.

Hvor går dine grenser? Hvor trenger du å være mer tydelig?

For meg er det å sette grenser ofte ensbetydende med å gå ut av komfortsonen min. Det er ikke behagelig å si NEI så tydelig, eller å konfrontere mennesker. Jeg vil helst bare ha fred og fordragelighet, men det er umulig å gå gjennom livet uten noen form for konfrontasjoner. Så sett grenser for seg selv, selv om du blir mislikt, misforstått, og om så uthengt. Vær tro mot egne verdier, og forvent respekt fra omverden. Si NEI klart og tydelig om du ikke blir respektert, uansett hvilket område i livet det gjelder. 

 



Jeg deler det jeg selv vil dele, både av mitt hjem, min tid og også bidrag på sosiale media.

Jeg har bedt min skaper om å hjelpe meg med alltid å spre smil, glede, innsikt, informasjon, ydmykhet, inspirasjon eller refleksjon når jeg deler på sosiale media. Hver uke får jeg meldinger fra fremmede (og noen ganger bekjente) som bekrefter at det jeg deler via bloggen, facebook og instagram bidrar til nettopp det, og det oppleves som motiverende med disse tilbakemeldingen - et tegn fra Universet om at jeg er på rett vei. Jeg vet med meg selv at jeg har gitt livet mitt til helbredelse av jorden og menneskeheten, og det å dele noe "kun for å få likes" er så langt fra mine intensjoner som det bare kan komme. Jeg ønsker at det jeg gjør skal bidra til noe positivt. Om det er inspirasjon til å praktisere yoga, kjenne en spire av "jeg kan også leve ut drømmen min, selv om ingen har gjort det før meg" eller lysten til å spise et vegetarisk måltid. I 8 år nå, har jeg hatt et mantra når jeg logger meg på sosiale medier: "La meg gå inn her med ydmykhet og styrke i hjerte og sinn. La meg bidra til noe positivt, uten at det går på bekostning av mine egne verdier". Og jeg vet jeg blir veiledet, nettopp på grunn av denne bønnen/affirmasjonen. 

At en og annen en uenig og ikke liker det jeg gjør, skal jeg selvsagt for alltid leve med. Jeg lever på de 99 prosentene av bekreftende, støttende og motiverende tilbakemeldingene jeg får. Likevel har behovet for å snakke om akkurat dette litt mørke aspektet tvunget seg fram i meg. Livet er ikke bare jing, det er yang også og det skal jeg aldri prøve å fornekte. Jeg tror også at alt som skjer bærer i seg et reélt potensial for personlig vekst og forminsking av ego, enten det oppleves som positivt eller negativt. Livet selv presser oss mot målene vi har satt oss fra før vi ble født. Livet vil aldri slutte å gi oss signaler og muligheter til å klare det vi ikke klarte å går, til å lykkes med å bryte nye barrierer og mestre nye sider av oss selv. 


Barna lager små figurer av cob. Det fungerer ypperlig for kursdeltakere å ha med barna sine på slike workshops, de leker sammen med våre barn og er med på moroa. Våre tre er forøvrig lykkelig over å få delta på events i naturhuset, de elsker å treffe folk som kommer og se hva som skjer på kursene. 

 


Vannmelonspising


Jeg og magen på tur til stranda nedenfor huset 


Vannslangelek

 


Trampolinelek

 


Aron og kusina Lilje Amani


Aron og meg

 

Så, dette var kanskje mitt mest "negativt" ladde blogginnlegg så langt. Men livet er mer enn bare de glade sidene, og jeg deler det som over tid presser seg fram som noe jeg kjenner jeg skal dele. Jeg har også en klokketro på at ved å møte det som kjennes vanskelig uten fordommer mot seg selv for at man føler det man gjør, men med total aksept, så når man langt. 

 

Velsignelser i alle retninger av tid og rom!

 

Jeg avslutter med mine mantraer fra Ho'oponopono:

 

I love you

I'm sorry

Please forgive me

Thank you

 

The Peace Of "I"
KA MALUHIA O KA "I"

Peace be with you, All My Peace,
O ka Maluhia no me oe, Ku'u Maluhia a pau loa,

The Peace that is "I", the Peace that is "I am".
Ka Maluhia o ka "I", owau no ka Maluhia,

The Peace for always, now and forever and evermore.
Ka Maluhia no na wa a pau, no ke'ia wa a mau a mau loa aku.

My Peace "I" give to you, My Peace "I" leave with you,
Ha'awi aku wau "I" ku'u Maluhia ia oe, waiho aku wau "I" ku'u Maluhia me oe,

Not the world's Peace, but, only My Peace,
The Peace of "I".
A'ole ka Maluhia o ke ao aka, ka'u Maluhia wale no,
Ka Maluhia o ka "I".

 

-Ingrid- 

 

15 kommentarer

10.07.2015 kl.22:50

Du er ei utrulig dame, flink og er du. Jeg synes du er tøff. Ja ikke glem tavare på deg og dine☺️

Jeg synest du er flink. Og synest ikke folk har nå i Hagen til dere når di ikke er invitert eller skal på visning. Stå på med ditt.

Lena

11.07.2015 kl.00:37

All respekt til deg og dere! Dere følger drømmen og lever i pakt med naturen så godt det lar seg gjøre i vårt samfunn. Tror mye negativitet må bunne i misunnelse for alt det flotte dere får til! Stå på og lykke til med veien videre! Namaste

Sissel

13.07.2015 kl.06:37

Håper alle positive kommentarer veier litt opp for de negative. Jeg beundrer deg og din måte å leve på. Jeg er uenig i noe, men jeg respekterer så veldig måten å være tro mot seg selv. Klem til deg. Hilsen en medsøster

Krillan

16.07.2015 kl.08:43

<3

Cathrine Agerup

16.07.2015 kl.19:08

Flott innlegg 😊 kjenner at respekt og raushet er mangelvare i dag.. Det er bare trist og nedbrytende. Jeg støtter deg min medsøster!! Følelsene dine og ordene i bloggen kjenner jeg meg veldig mye igjen i. Det er godt og frigjørende å sette ned foten å si nei. Det gjør oss til bedre medmennesker tror jeg 😊

Ann-Kristin

18.07.2015 kl.18:19

Jeg sender deg en takk for å være en inspirasjon for andre. Jeg er veganer og må til enhver tid forsvare og forklare, ta imot hån og baksnakkes. Men det er så viktig det du sier, hver tro mot deg selv, så får andre slite med sitt. Respekt og aksept er noe alle mennesker har krav på. Tror ikke jeg har hatt din tolmod hvis folk tuslet i hagen min og kikket inn i vinduene. Stå på, og sett dine grenser, det er din menneske rett <3 Love and light <3

Ingrid Marie

23.07.2015 kl.16:01

Ann-Kristin: Takk for ordene dine, og all ære til deg som har tatt det jeg personlig mener er det største, viktigste og beste valget for vår framtid på planeten: Å bli veganer. Også for egen helse og for dyrene. Respekt!

Ingrid Marie

23.07.2015 kl.16:02

Cathrine Agerup: Tusen takk for at jeg får vite at medmennesker kan identifisere seg med mine tanker og følelser! Det betyr mye. Helt enig i at det er godt og frigjørende å si nei når det er riktig. Klem :)

Bobleliv

25.07.2015 kl.13:11

Du er så flott! Det du gjør og måten du lever livet ditt på er fantastisk!

Den som klarer å se noe negativt i det du gjør, har nok egentlig noe negativt i seg selv, enten misunnelse, selvforakt eller andre vonde følelser.. I stedet for å begynne en prosess med å gjøre noe forandring med seg selv, så legger de heller det over på noen andre.. tror jeg

Som motvekt mot negativitet, så skal du få bevis på hvor positivt du påvirker verden: Jeg har nå endelig sluttet å spise kjøtt, og det er svært mye på grunn av inspirasjon fra deg. Jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste.. Takk!

Ingrid Marie

26.07.2015 kl.20:39

Bobleliv: Nå ble jeg full av ydmyk glede! Tusen hjertelig takk :)

Synne Annika

29.07.2015 kl.08:42

Takk for alt du deler <3 Du er en inspirajson og jeg beundrer deg for alt det vakre du har skapt. Du skriver fra hjetet, ærlig og treffer definitvt en nerve hos meg. Keep it up!

Lene

30.07.2015 kl.20:22

Utrolig bra skrevet :) Blir alltid glad når jeg ser at du har oppdatert bloggen.

Jannike lund

25.08.2015 kl.23:27

Huff Ingrid!! Det er bare trist å høre at voksne mennesker kan drive med det jeg definerer som trakassering og nettmobbing. Vi kan være fortvilet over hva barn og unge gjør på nette mot hverandre. Men jeg tenker at vi alle er rollemodeller, barn lærer av sitt nærmiljø. Det viktigste vi lærer våre barn er respekt for annerledeshet!

Jeg er og har vært imponert over måten du sørget over barnet du mistet. Du ser verden på en annen måte en meg, men jeg respektere deg fult ut. Det gjør jo bare deg mer interessang for meg. Du kan få meg til å se verden på en litt videre måte. Du bidrar til å utvide min forståelse av verden.

Håper du fortsetter å bringe din verden til meg gjennom media, Facebook, instragram og snap!

Ingrid Marie

31.08.2015 kl.18:31

Jannike lund: Fantastisk å lese denne kommentaren. Jeg kunne ikke vært mer enig, i at vi voksne er rollemodeller for vårt samfunns barn, og nettmobbing og trakassering er nok minst like utbredt i den voksne verden som blant barn og unge. Vi setter standaren!

Og det at du kan erkjenne at selv om vi ser verden på forskjellige måter, så kan vi lære noe av hverandre og totalt akseptere og respektere hverandre er så vakkert og deilig å høre.

Klem <3

Karoline

17.10.2015 kl.19:21

Du har en utrolig fin blogg! Jeg blir kjempe inspirert! Kos deg videre med venner og familie og fortsett med den gode jobben på bloggen:))

Skriv en ny kommentar

hits