Hjemmeskole

Vi skal hjemmeundervise Aron på 6 år.


 

Han har gjort ferdig første klasse ved Sandhornøy skole, og når storesøster Julia begynner i sjuende klasse, og storebror Gabriel beginner i fjerde, skal Aron gå andre klasse hjemme.

Han har ingenting å utsette på lærerne. Han stortrives sammen med klassekameratene, de leker ofte på fritiden i tillegg. Men han trives ikke i systemet, slik skolen er lagt opp. Aron mistrives med å måtte sitte ned å fokusere på fastsatte fag til fastsatte tider, ha friminutt en gang i timen, når han egentlig er motivert til noe annet. Han syns tydelig at lekser er totalt uinteressante. Han mister interessen når han må terpe på det han allerede har lært.

"Jeg kan skrive en K. Hvorfor må jeg skrive den sju ganger til?" 

"Hvorfor må jeg gjøre det samme regnestykket på nytt og på nytt, når jeg allerede har lært det?" 

FORDI DU HAR DET I LEKSE. 

Aron spør, og jeg sliter med å finne ærlige svar som ikke demotiverer han enda mer. Noen har bestemt at alle elevene i første klasse skal gjøre akkurat dette, for å lære det samme.



 

Etterhvert mister Aron interessen for å dra på skolen.

"Skoledagen varer så lenge, jeg blir lei, jeg vil hjem. Jeg får aldri være i fred, det er alltid noen som vil leke med meg. Jeg får ikke spise alene, ikke sitte alene, jeg er sammen med noen fra jeg kommer til jeg drar."

Og jeg forstår ham. Jeg er også slik, at alenetid og stillhet er nødvendig for å fungere optimalt. Husker at min skoletid også var sånn. Jeg blir sliten, gretten og ute av balanse av å alltid være omgitt av folk.



Jeg tar det opp med læreren, som følger godt med på Arons skoledag. Hun kan ikke merke at noe er galt, Aron er som han pleier. Det bedrer seg en periode, men så, når vinteren går mot vår vil Aron absolutt ikke dra på skolen.

Han har fri hver onsdag, og har ikke SFO. Likevel, skolen har satt en demper på hans naturlige lærelyst. Han skal ikke regne lenger i matteboka enn hit. Men han må regne hit. Hvorfor, spør han? Jo fordi, sånn er det bare, for alle. Noen skjønner ting fort, andre skjønner ting sakte, men alle barna skal jobbe i samme tempo, med samme tema. 


 

Skolen er i ferd med å slukke flammen hans. Det kan jeg ikke la skje. Han trenger å få lære i eget tempo, ut fra egen interesse, glede, og nysgjerrighet. Naturen er på vår side, barn VIL lære, det bor i oss instinktivt. 

Skal vi tvinge ham på skolen? Hver dag? Jeg har prøvd å overtale ham. Lokke og lure. Han kommer hjem fra skolen og er bare trist og lei.


 

Jeg sier til Aron at det fins to ting vi kan gjøre. Det ene er å spørre skolen om de kan tilrettelegg bedre for ham. Det andre er hjemmeskole. HJEMMESKOLE? Hva er det? Jeg har Arons fulle interesse. Så snart Aron har forstått at det finnes noe som heter HJEMMESKOLE, og hva det er, så har han bestemt seg. Det er det han vil. 

"Jeg lærer mye bedre hjemme" sier han. 


 

Jeg tror ikke du kan utdanne et barn. Du kan inspirere et barn til å utdanne seg selv. Barn kan memorisere kunnskap via pugging, men kun lære om de har lyst, er interessert.

Jeg ønsker for min ville lille, kloke, utemte, artige sønn at han skal få utdanne seg selv slik han er skapt for. Jeg har full tiltro til at han kommer til å lære seg matte, norsk, engelsk, religion, samfunnsfag, kunst og musikk. Jeg har tro på at han kommer til å lære fortere og bedre enn han har gjort på skolen.

Men jeg tror ikke det blir enkelt for meg. Benjamin jobber annenhver uke, jeg driver mitt eget firma, og det skal jeg gjøre på siden av å være hjemme med en 1åring og hjemmeundervise en snart 7åring. I tillegg til å lage all mat fra grunnen av, høste potet og gulrot, vaske klær og være tilstede for mann og 4 barn, venner og familie. Jeg er innstilt på at det blir kontinuerlig mye jobb. Men som er hjemmeundervisende mamma jeg nylig hadde på besøk sa: Vi er heldige som har muligheten til å gi dette til våre barn. Det er det ikke alle som har. 



Aron er utadvendt og sosial, og kommer godt overens med jenter og gutter i alle aldre. Han er utvilsomt den minst sjenerte av våre fire barn, og kan godt finne på å sette seg i fanget på fremmede.

Likevel har han et behov for å leke mye alene. Han kjeder seg ikke når han får bruke tiden sin selv. Vet ikke om jeg har hørt ham si ordene "kjeder meg" noensinne. Aron finner alltid på noe, han nynner og traller, lager hytter og slott, spikker på greiner og hugger med øks, han tegner og bader og sykler.

Han elsker å hjelpe til på kjøkkenet, lage vafler, kutte grønnsaker til middagen. Han har vokst opp med å være med til hestene, plukke egg hos bestemor, dyrke egne grønnsaker, se kattene få kattunger, bygge hus i cob. Alt dette som allerede ER hverdagen hans, har jeg tenkt å bruke som utgangspunkt til å lære pensum. Jeg vil bruke hans iboende nysgjerrighet, lekenhet, interesse for de små og store ting.



Akkurat når han er oppslukt i solsystemet, nordlys, stjerner og galakser, da finner jeg fram informasjon om temaet. Da suger han det til seg. Det er da dørene hans til kunnskap om universet står vid åpne. Ikke når han bare vil sykle, i full fart opp og ned veien utenfor. Da skal han lære om fart, om tyngdekraft, og hjul og bremser og han skal bruke sin fysiske kropp. Å lære om det man i øyeblikket er interessert i er jeg overbevist om at er den beste måten å lære på.

Så får vi ta ett år av gangen. Og forholde oss åpne. Skulle det vise seg at Aron vil eller trenger å komme tilbake til klasserommet på Sandhornøy skole, så skal han det. Men nå er det dette vi gjør. Og da gjør vi det som best vi kan! 



Jeg visste lite om hjemmeundervising i Norge. Så jeg begynte å forske. Og ble litt kjent med miljøet. Fant svar hos Norsk Hjemmeundervisning Forbund NHUF. Undervisningsdepartementets rundskriv om hjemmeundervisning gav oss også mye nytting informasjon. Jeg har sett at det finnes engasjerte foreldre som underviser barna sine hjemme, og at mange av barna ligger år foran sine jevnaldrede som et resultat av å få lære i eget tempo.

Vi har i gang et godt samarbeid med kommunen, som skal føre tilsyn med oss to ganger i året. Vi har fått låne alle pensumbøker fra skolen, og vi forholder oss til læreplanen.

Dette skal vi nok få til.

Hjertehelg

Hjertehelg i naturhuset ❤️

2-4 september blir det en deilig retreat i naturhuset, med fokus på ro, godhet og (hjerte)varme. Det blir yoga, meditasjon og nydelig, sunn plantebasert mat, og du får aromaterapi med nakke og ryggmassasje.

Yoga og meditasjon med yogainstruktør Camilla Helgesen, Ingrids veganske og økologiske mat, og aromaterapi med Kate Kristiansen.
Helgen starter med kveldsmat i naturhuset, før vi innvier retreaten med en kveldsmeditasjon på taket under toppen av domen, omgitt av levende lys.

Kr 3000,- pr deltaker.
Overnatting og mat er inkludert i prisen.
Vi har yogamatter, du velger selv om du tar med egen. 
HJERTElig velkommen!



 

Visning i naturhuset

14 august kl 13-15 er det visning av naturhuset.

Møt presis, vi forteller om huset først, deretter er det fritt fram å se seg rundt. 


Dette blir første visning etter at spiraltrappa i tømmer, gjesterom i kjeller og hjemmelagde dører i andre etg er ferdig. For første gang kan du se hele huset: fra garasje til takveranda med sine 4 plan!

 
Pris kr 100,- pr person.
Vi tar kort.
Velkommen!



 

Hjertefølger


 

For 5 år siden stod vi her, på en åpen mark som nylig hadde blitt vår tomt. I 6 år hadde vi prøvd å få tak i en flik land der vi kunne dyrke mat, plante trær og bygge et hjem. Men alle hadde sakt nei til å selge,og jeg husker jeg gråt av frustrasjon noen ganger. Var det umulig å få kjøpt litt land der vi begge var født og oppvokst? 
Helt til vi spurte Hedvig og Knut. De sa ja! Det var et gledesfyllt gjennombrudd.


Vi markerte huset ved å klippe formen av det med plenklipper, og det så knøttlite ut midt på den åpne sletta. Vi drømte og bygde planer. Byggetillatelse og lån hadde vi ikke. Og jeg var student! Ville det gå? Fortsatt var naturhuset er luftslott. Og vi to hadde aldri bygget noe hus før.

Vi tok en telefon av gangen, bar en bøtte sand av gangen. 


Huset er slett ikke lite på det store sletta! Akkurat det var en illusjon. Nå er det stort og vidunderlig. Som et eventyr å bo i. 
"Att leva med växter årsidene genom" som Anders Solvarm sa om #greenhouseliving.

Det er magisk! Vi får dem så tett innpå oss. Vi gir dem næring via vårt avløpsvann og de gir oss mat tilbake, pluss mye glede. 


Har du en drøm? Virker den uoppnåelig? 
Om den er verdt å kjempe for, så bær en bøtte sand av gangen, eller hva det nå måtte være i din bøtte :) 
Og ikke stopp, selv om hver bøtte virker til å være et kort steg mot drømmen.
 Det virket til å være en dråpe i havet da vi bar bøttene, som skulle utgjøre et cobhus på flere hundre tonn. Men viljen til å jobbe fast og trutt mot en så levende og sterk drøm drev meg med enorm kraft. 

 

Jeg lar meg inspirere av vår egen historie! At det gikk! Ved å ta alle de små stegene. Nå er jeg i en ny prosess, med å skape et levebrød av mitt eget firma. Og jeg ser at det er mulig, enda en gang. Å oppfylle drømmer. Å la seg drive av lidenskap og mening! 

 

Livet er et lærret. Jeg har penslene og malingen. 

 

Kjærlighet fra fru Hjertefølger 

 


 

8 måneder med Alvin Angel

Se på denne søte gutten! 



Vår vakre Alvinengel er blitt hele 8 måneder! Og jeg ser jo at jeg ikke akkurat har blogga mye siden han ble født. Sorry ;-)

Det har vært så stort å få lov til å bli mamma en gang til, her i naturhuset som jeg har vært med på å skape. Se ham utforske hver krik og krok av huset. Domen er favorittstedet! Alle de lecakulene og plantene! Det er et drømmeunivers for en liten mann på oppdagelsesferd.  

Alvin krabber og reiser seg, går oppreist rundt bordet, klatrer i trappa (så nå må vi lage en grind). 



Her er trappa! Med en stor plate foran hullet ned i kjelleren. Kanskje ikke så pent, men hull ned i kjelleren kan man ikke ha med en krabbe i hus. Trappa skal fortsette ned i kjelleren, men her går det ikke så veldig fort framover ;) Hva syns dere, er ikke dette er råkul trapp? Benja the Man, hva han ikke kan?






Senga ble midlertidig senka til Alvin-vennlig høyde. 







Vi låner tante Sandra og onkel OMs seng for å amme :)


Alvin er nå 8 mnd, og vi har aldri kjøpt klær til ham! Arveklær og utstyr strømmer på fra alle kanter. Det er bare helt fantastisk. Jeg sender klær avgårde, og får nye inn. Er bare en del av flyten av ting i verden. Jeg har fått låne masse bæretøy fra tre forskjellige Gudinnemødre. Det eneste jeg har kjøpt til Alvin er 3 tøybleier og en Tula bæresele. Vi har ikke brukt en eneste engangsbleie, kun tøy. Så han er en miljøvennlig baby, haha! 
 


Ammesmykket på bildet er fra Kangaroo Care. Det fikk jeg i gave, og er veldig fornøyd med det. Lagd i sterke, økologiske materialer, som tåler å bli dratt og bitt i av små hender og tenner. Anbefales som barselgave!
 


Nå er det offisielt sommer i domen!










Utsikt fra Gabriels rom


Kveldshygge i domen 

 


 

Kanskje blogger jeg litt mer enn fire ganger de neste åtte månedene! Men kan ikke love noe :p

 

Kjærleik, lys, glitter, stas og fjas fra Naturhuset!  

Yoga retreat med Trine Berge

Yoga og meditasjonsretreat med Trine Berge i naturhuset,

24-26 juni 2016

 

Vi mennesker glemmer ofte at vi er natur. Denne helgen får vi mulighet å leve nært med naturen og kjenne mer på samspillet. Og hvordan vi næres og får mer tilstedeværelse når vi er mer i takt med vår egen natur, kraft og hjerte. 
Gjennom yoga, meditasjon, naturlig plantebasert mat og ikke minst den herlige naturen du finner her på Sandhornøya, kan vi finne tilbake til roen og nærvær til oss selv og livet, et sted hvor også våre egentlige behov og drømmer kan få næring!

 

Trine Berge, rawfoodkokk, velvære coach og kundalini yogalærer har gitt ut flere bøker om helse og sunn livsstil i Norge.Trine har 20 års erfaring med kosthold, detox, meditasjon og yoga. Foruten å skrive til daglig på Superdamebloggen er Trine kjent for sine inspirerende kurs, retreats og foredrag om hvordan du vitaliserer deg gjennom en sunn og helhetlig livsstil med plantebasert mat og yoga.


"Mitt fokus er at helse skal også være gøy, gi deg velvære, overskudd og energi til å skape det livet du drømmer om. Som yogalærer ønsker jeg å fasilitere timer hvor du lettere kan nå inn til kjernen av deg selv, kjenne nærværet til deg selv og livet. Og gjennom det skape transformasjoner og erkjennelser som realiserer dine potensialer."

 

Kundalini Yoga Kalles "Yoga of Awareness" og er et dynamisk og kraftig verktøy for kropp og sinn. I hovedsak kan man si at kundalini yoga jobber med å aktivere bevissthet og prana (livsenergi) gjennom pust, fysiske øvelser, meditasjon og mantra. Denne yogaformen skiller seg ganske ut fra annen yoga og må bare prøves ut! I kundalini yoga jobber vi mer konkret og direkte på nervesystemet og bevissthet.

 

DU TRENGER IKKE Å VÆRE ERFAREN YOGAUTØVER, AKROBAT ELLER "YOGAMYK"! OG DU KAN VÆRE BÅDE NYBEGYNNER OG ERFAREN! VI MODIFISERER OG LEGGER TILRETTE. 

 

Det blir yoga og meditasjon daglig med Trine, veganske måltider i naturhuset og rom for ro og stillhet, eller gode samtaler og samvær med de andre. 
Det blir også en intim minikonsert med Sophie Kvam.
Vi starter kl 12 fredag med lunch, før du får tid til å komme på plass på stedet før første yogaøkt. 
Helgen avsluttes med en bedre middag søndag kl 16.30. 

 

Pris kr 4000,- inkl overnatting og alle måltider.

Påmelding til ingridmarie@live.com 

"if you are happy, happiness will come to you. Because happiness wants to go where happiness is"

- Yogi Bhajan

DOMEVANDRING



Å leve i symbiose med sitt barn

Akkurat dette hadde jeg sett sånn fram til, å være ett med et barn igjen. Å kjenne at jeg bare vil ha ham nært, nært, hele tiden.

Å se på ham og synes han er det vakreste i verden. Kjenne hvor godt han lukter, hvor søtt alt han gjør er.

Kjenne hvor avhengig han er av meg og hvor avhengig jeg er av ham. Og hvor deilig det er! 

 


Jeg bærer Alvin mye. Enten i armene eller i bæretøy. Jeg er overbevist om at små babyer som har vært vant til å ligge inni mors kropp, liker og trenger å bli båret nært hjerteslag. Nært kroppsvarme.

In arms. 




Alvin er blitt 5 mnd nå

Alvin liker tydelig å være i bæretøy når vi går tur utendørs, og se på alt som fins i den store verden. Han kan sitte helt stille og bare se og se, helt til det kommer noen søte, deilige knirkelyder og han sovner. 


Å ha babyen min sovende tett inntil kroppen min er sannsynligvis den beste følelsen jeg vet om ♥


Alvin er megapopulær ;) Her sammen med storebror Gabriel, som elsker å legge seg sammen med ham på morgenen før han har stått opp.

Vi samsover. Helt fra den dagen han var født, har Alvin sovet mellom oss i senga. Den aller første tiden i et babynest. Nå sover han mellom hodeputene våre.  

Det er så enkelt og deilig å bare snu seg mot ham og amme, når han begynner å vri seg og gi signaler om at han trenger mat. Han får behovet om mat dekket lenge før han gråter. Jeg våkner ved den minste bevegelse eller lyd. 


Mitt største tips til nybakte foreldre er å legge forventninger til side. Disse månedene og få årene, mens barnet et lite er midlertidig. Den tiden får man aldri tilbake, og det beste jeg kan gjøre er å bare være her. Tilstede i øyeblikket, fra dag til dag, uten å forvente at babyen skal lære seg å sove til visse tider, eller spise når det passer meg. Jeg tilpasser meg barnet i hvert øyeblikk.

I begynnelsen  ammer jeg nesten hele dagen. Babyen er ikke av brystet mer enn 20 minutter før han vill tilbake igjen. Noen ganger vil han ikke sove på dagen, da får jeg ingen lange pauser eller kjærestetid på kveldene. Noen ganger sovner han ikke før klokken 01 eller 02 på natten. 

Sånn er det å ha baby. Jeg bruker ikke krefter på å kjempe for å få babyen til å innrette seg mine forventninger.

Jeg setter ingen urealistiske mål om at han skal sove fra klokken 8 på kvelden. Jeg tilpasser meg babyens rytme til enhver tid, har jo gjort dette tre ganger før og vet at han tidsnok får en døngrytme der han blir trøtt på kvelden og sovner tidlig nok til å gi meg lange kvelder.  

Jeg har tro på at babyer som alltid får dekket sine behov raskt, blir trygge. Han skal lære seg at han kan stole på at jeg er her når han trenger meg. Han skal aldri føle seg forlatt. Han blir sett og hørt. Han skal hvile i min kjærlighet og tilstedeværelse. 






Vi lever i symbiose, han og jeg. Vi er sammen, vi er ett. For en kort periode i livet, er vi det. Og det var denne samhørigheten, så fylt til randen av kjærlighet som den er, jeg hadde gledet meg sånn til.

Minstemann Aron hadde rukket å begynne på skolen før Alvin kom til verden.

Selv om Aron hele tiden har vært veldig nær meg og ofte mer interessert i å henge med meg enn med andre barn, er det klart jeg merket at han har blitt stor og selvstendig. Jeg vet det blir sånn med Alvin også, og at dette med 99% sannsynlighet var vårt siste barn, nyter jeg det nok ekstra mye denne gangen. 

 



Før han ble født var han fysisk koblet sammen med meg via navlestrengen. Da den forbindelsen ble brutt, koblet han seg på et annet sted: ved brystet. Den fysiske forbindelsen, der min kropp nærer hans, den hellige forbindelse mellom mor og barn.

Jeg skal amme så lenge både jeg og han ønsker det.

Håpet er å amme like lenge som Aron ble ammet, i 3 år. Ved å amme en toåring vet jeg at en stor del av behovet for næringsstoffer dekkes hver dag. Om han blir syk, får feber eller kaster opp, har jeg alltid væske og næring i ett - ferskt og tilgjengelig. Trenger ingen forberedelse. Så lettvint, og så smart designet.






 



Alvin elsker å sitte utovervendt i sjalet og se på at jeg laget mat. Det søte uttrykket i ansiktet hans når han så nysgjerrig og engasjert følger meg på alt jeg gjør! Sukk, jeg smelter :)



Med ønske om kjærlighet og fred til alle,

Varme klemmer fra Ingrid Marie 

 

Desember 2015




Snø = ungene går ut på eget initiativ


Aron og kusina Lilje 


Alvin Angel nært Hjertet


Skogen like ved naturhuset er magisk for både store og små


Blånissegutten Gabriel i bestemorstrikka nisseklær :)


Vi har vært heldig å hatt noen snødager i desember


På juleshopping i Bodø 


Da traff vi Jordmor-Petra, som Alvin hadde en dyp samtale med!


Å bake julekaker sammen mens vi hører på julemusikk er noe av det koseligste med hele adventstiden 



Christel liker å ligge i matfatet ;)


Julia lager miniatyrjulemennesker i papir


På årets juletrejakt fant vi tidenes fineste tre!




 




Denne juletrepynten har jeg malt selv. Mamma har støpt de i keramikk, og vi har hatt dem på juletreet siden vi ble en egen familie ♥










Julemiddagen. Nøttestek med soppsaus, hasselpoteter, ovnsbakte rødbeter og smørdampa purre. Vegan and organic :)

Vi våknet til snø tredje juledag 


snapchat: im_hjerte


Gawain og Fjellrosa


Juledøra 


Å ha stranda så nært huset er en livslang drøm gått i oppfyllelse. 


Fikser døra. Svigerfar sa det da vi monterte disse dørene (som er lagd av plast) at de kome vi til å bytte ut. Og det ser ut til at han får rett i det :p I tillegg har vi lyst til å bygge et vindfang her, det blåser mye rundt domen. Vinden bare sveiper rundt, så det nytter lite å sette seg i sør veggen om det er nordavind! 


ELSKER denne utsikten. Får bare ikke nok av den. 


Alvin Angel på julaften 






Alvin-engelen er blitt en kraftkar! 

 

 



Godt nyttår alle sammen! 

Barsel i naturhuset

Alvin Angel har blitt 6 uker, og barseltiden min er offisielt over. Det betyr ikke at jeg ikke fortsatt føler meg sårbar, sover mye og blir fort sliten. Også har jeg som vanlig hatt brystbetennelse, to ganger. Det har jeg vært plaget med hver gang jeg har hatt baby, men nå har jeg tatt meg sammen og søkt etter gode råd som jeg nå følger til punkt og prikke hver dag. Spiser lechitin, SPC flakes, går med ullsjal, bruker ullvotter om jeg skal hente noe i fryseren, unngår å fryse for alt i verden, bruker ingen klær som strammer og slapper av så mye jeg trenger.



Jeg har i hele svangerskapet, og spesielt etter fødselen hatt et stort behov for privatliv. Bare være med familien, og ikke så mye blant folk. Det er helt ok, jeg blir nok sosial igjen!

Jeg har også en oppriktig tålmodighet med kroppen min nå. Den er ikke sterk som den pleier å være. Yogaen har jeg langt fra kommet igang med igjen, bare litt tøying og noen få øvelser her og der. Jeg kjenner bare en så stor takknemlighet til kroppen min, for at den har bært fram og født enda et barn, og nå produserer morsmelk til det fjerde barnet. Jeg vet at jeg blir sterk, utholdende og utadvendt igjen, nå skal jeg bare være her jeg er. Til stede for dette lille mennesket som er helt avhengig av meg, og gi kropp og sinn all den tid som trengs.

Men nå vil jeg få si tusen takk til alle de fine og sterke tilbakemeldingene på fødselshistorien i forrige blogginnlegg. Og for alle gratulasjonene. Jeg gjemmer alle de gode ordene og kjærligheten bak dem i hjertet.

 

Her kommer et lite sammendrag av disse første 6 ukene av Alvins liv i naturhuset :)

 


Petra, min jordmor, min nære venn. Takk for all trygghet og støtte du gir!

Alle kontroller i svangerskapet har jeg fått hjemme. Etter fødsel kom hun og tok følling testen hjemme, vi snakket om fødselen og Alvin fikk bli bært i varme, trygge jordmorarmer. Har jeg lurt på noe har jeg ringt henne og hun er der for meg. I am blessed ♥



Legesjekken fikk vi også hjemme, verdens vakreste (fra innsiden og ut) fødselslege Ellen Langen får bare en større og større plass i hjertet mitt. Hun har en sånn mildhet og omsorg i seg, som du som pasient føler fra første sekund. Jeg er ikke alene om å ha opplevd meg fullstendig sett, forstått og ivaretatt av Ellen. Hun er unik. Og å la min dyrebare lille skatt bli undersøkt av henne, hjemme på vårt eget stellebord føltes utelukkende trygt og godt.


Alvins oldemor på besøk dagen etter han kom til verden. Min spreke, snille farmor Aud har nå 7 oldebarn. 

 


Alvin ble født nøyaktig 2 uker før Julias bursdag. Hun ble 11 år 21 september, og her åpner hun gaver under oppsyn av Gabriel og kusinene Ariel og Adele.


Dette bildet har jeg stjålet fra min gode venninne Siri sin instagram konto :) Det ble tatt på Julias bursdagsfeiring. Fra venstre: Christel med Albert på 2 år, Siri med Eliah på snart 1 år og jeg med Alvin på 2 uker. 

 


Kvinnekroppen. Hvor fantastisk er den ikke? Den kan lage mennesker, føde dem til verden og produsere perfekt melk som får det nye mennesket til å vokse og utvikle seg. Og så gjør den det hele på nytt igjen.
Å se livmoren som har utvidet seg i 40 uker, bært på fostervann, morkake og baby trekke seg sammen igjen er fascinerende. Det skjer hver gang! Kroppen er perfekt programmert til å gjøre alt dette. I min verden er det soleklart at det står en intelligent og kjærlig kraft bak denne programmeringen. 


I barselukene har det bugnet i hagen og i domen av grønnsaker og urter. Jeg har spist hjemmedyrket økologisk mat daglig siden fødselen. Det er få ting her i verden som fyller meg med større glede enn prosessen med å dyrke mat, og å lage mat av det jeg selv har dyrket. 



På taket i hengestolen. Alvin er 2 uker her.


Da Alvin var 2 uker dro vi til Annelise for å få behandling til både ham, Benjamin og meg. Annelise er kraniosakralterapeut, og både halve slekta og vennekretsen min har gått til henne i årevis. Hun er veldig dyktig, og jeg får så god hjelp når jeg går til henne, om det er kroppslige plager eller indre stress - det forløses hos henne.

Vi hadde planlagt å la henne sjekke babyen, i tilfelle noe under fødselen hadde satt seg som spenninger i den lille kroppen. Alvin hadde ingenting å rette på, han er en harmonisk liten venn. Men mammaen derimot, hadde behov for en time på Annelises benk! Jeg kjente effekten av behandlingen veldig godt, smertene i rygg, nakke og hode som hadde kommet etter fødselen forsvant. Om du holder til i nærheten av Bodø, og vil ha en avspennende time på benken hennes finner du henne her



Alvin 1 mnd. Ligner veldig på pappa!

Onkel OM på besøk


Jeg har blitt helt frelst på bæring. Det føler så riktig å ha babyen min som limt på kroppen. Han og jeg er vant til å være ett, det har vi vært i 9 måneder. Han faller til ro på en helt spesiell måte i sjalet. Kan sove der i timesvis. En annen fordel er at jeg kan ha han tett inntil og likevel ha armene fri, og jeg kan gå tur i skogen og andre steder der det ikke er terreng for vogn. 




I et år har Tord Theodor Olsen fra Deadline Media filmet til en dokumentar om Hjertefølgerne.

Gjett om vi gleder oss til å se det ferdige resultatet! Han er en kunstner bak kamera. Måten han fanger magien i øyeblikkene på er helt spesiell.


En smakebit :-)


Nordlys, sett fra innsiden av domen.


Alvin 6 uker 


Jeg har samme brukernavn på snapchat som på instagram: im_hjerte 

Du er velkommen til å følge hverdagen i naturhuset der :-)

 

 

Show up in every moment like you're meant to be there!

 

 

Blessings,

Ingrid 

 

 

En ny Hjertefølger

Han har vært hos oss en uke - og det kan jeg nesten ikke tro. Det er som om han ble født i går. Den første uka har vært som den skal være. En god blanding av alt fra overstrømmende glede til barseltårer. Benjamin har vært snill, forståelsesfull, hjelpsom, og fornøyd med hvor bra alt har gått. Og så er det 3 veldig stolte søsken i huset. En som sier "det e så artig å ha en baby", en annen som sier "æ ælska babyen" og en tredje som sier "han e så fin og søt". 

Det er fint å sette seg ned nå, å skrive ned fødselshistorien, mens den enda er fersk i minnet. Dette blir noe av det mest personlige jeg har delt, men det kjennes helt rett ♥



Etter å ha ventet lenge og vel, var jeg så lei og forsynt som det går an å bli, det skal ikke benektes. Jeg hadde rett og slett sluttet å tro det ble noen fødsel. Men der kunne Jordmor Petra forsikre meg om at jo, fødsel ville det bli! Og så på 41+5 gikk vannet. Jeg hadde (igjen) trasket opp og ned trappa til takverandaen i håp om å sette i gang noe, og hadde akkurat lagt meg ned på senga for å hvile. Det var søndag formiddag, fint vær og jeg var alene hjemme. Så hørte/kjente jeg "poppet" som jeg har kjent de andre gangene rett før fostervannet fosser ut. Jeg tenkte at nå måtte jeg ikke få opp forhåpningene, og ble liggende. Så kjente jeg litt sildring, og hoppet ut av senga i begeistring. Heldigvis hadde jeg slengt fra meg et håndkle nedenfor senga som jeg kunne stå på, for det fosset ut i strie strømmer! Blankt, fint, etterlengtet fostervann. Jeg gråt av glede, og ringte Benjamin som var på jobb, og han var hjemme innen en halvtime. 



Vi hadde planlagt at min kjære venn og jordmor Petra, og nydelige fødselslege Ellen Langen skulle være med. Dette er ekte Gudinner vi snakker om ♥ De har selv født hjemme, og har 5 barn hver.

Ellen kom kjørende fra Bodø ganske med en gang. Men riene lot vente på seg. Dagen gikk, natten gikk, ingen rier. Ellen overnattet, men måtte kjøre tilbake til Bodø da hun skulle på jobb mandags morgen. Da begynte jeg å få faste sammentrekinger, med 10 min mellom. Jeg holdt tett kontakt med Petra som var på nattevakt på fødeavdelingen, og hun kjørte hit på morgenen etter jobb. Jeg kontaktet min søster Sandra, og Benjamins søster Christel og bad dem komme. Jeg har vært med på deres fødsler, nå skulle de være med på min siste. Ungene dro på skolen, og skulle komme tilbake når det nærmet seg. 

I 8 tiden på morgenen var jeg sikker på at dette var rier, men de var ikke særlig vonde. Christel kom litt etter, det rådet en fredfull stemning i huset. Fødselsspillelisten min sto på og jeg pustet meg rolig gjennom riene.

 




09.15 kom Petra. I samme øyeblikk som hun kom inn døra fikk jeg min første kraftige rie. Det var som om jeg endelig kunne gå i fødsel så snart Petra kom. Nå krevde riene min fulle oppmerksomhet. Det var bare et par minutter i mellom. Jeg ville bli undersøkt med en gang, så kl 09.30 hadde jeg 3 cm. Ok tenkte jeg, riene er såpass krevende på 3 cm åpning. Her er det kun en ting å gjøre: gi seg fullstendig hen. Jeg brukte all min fokus på total avspenning og på pusten. Det var min eneste jobb. I tillegg til å huske å endre stilling med jevne mellomrom, og å få i meg litt næring i ny og ne. Bassenget ble fylt, jeg var kald om gikk oppi en stund.

 

Jeg gikk ut av bassenget etter kort tid og gikk litt rundt før jeg la meg ned og hvilte. Så kom Sandra, mens jeg lå i senga og pustet meg gjennom en ri. Jeg enset henne knapt.
Jeg vekslet mellom å lene meg over stellebenken på badet, ligge, stå. Så ville jeg i bassenget igjen, og der ble jeg de to siste timene. Et fødebasseng er en himmelsendt gave til en kvinne i fødsel! Det er mykt, men fast. Jeg kunne lene meg alle veier, kantene støttet meg perfekt, formet seg etter kroppen min. Underlaget var passe mykt, det varme vannet beroligende og smertelindrende. 



Riene var effektive. Det var korte pauser, til tider nesten ingen pause. Denne fødselen utfordret meg mer enn jeg hadde forestilt meg. Min forrige hjemmefødsel (da Aron ble født) var en skikkelig kosefødsel sammenlignet med denne. Jeg husker jeg lagde kveldsmat til oss alle halvveis ut i fødselsforløpet, og bare bøyde meg litt fram og smilte meg gjennom riene før jeg fortsatte å ordne med maten. Det gjorde ikke vondt før helt på slutten og jeg kunne tenke på andre ting underveis, sendte for eksempel en mail til en høygravid venninne da jeg hadde 7 cm åpning. Dette var noe annet! Så intenst, og jeg var så trøtt at jeg sovnet umiddelbart etter hver rie. Etterhvert sovnet jeg også mens jeg hadde rier. Jeg begynte å drømme og se alle mulige slags sære drømmesyn, samtidig som jeg i bakgrunnen var til stede i den fokuserte pusten og ante den sterke smerten. 

Jeg ville bli undersøkt igjen, og reiste meg opp i bassenget så snart en rie var over. Rakk akkurat å bli undersøkt i oppreist stilling før en ny ri jobbet seg gjennom kroppen min. Til min store motivasjonsboost var det nå nesten 6 cm! Med ny giv lente jeg meg over kanten av bassenget og festet blikket et sted i den vakre naturen der ute mens jeg slappet av i hver en muskel og fokuserte på pusten. Akkurat dette, å flytte fokuset fra smerten til pusten, og det å forbli avspent er gull verdt. For en fantastisk mestringsstrategi det er. Og når jeg vet at ved å la kroppen få jobbe uhindret, hjelper jeg den til å utføre fødselsarbeidet raskere og mer effektivt, er motivasjonen til å fortsette å slappe av på topp. 



Nå registrerte jeg at de begynte å etterlyse barna i bakgrunnen. Var det ikke på tide å hente dem? Jeg var så fokusert på en fjelltopp i horisonten og på pusten at jeg orket ikke å svare, for jeg sovnet jo så snart hver ri var over. Men så ble spørsmålet mer konkret. Jeg vil bli undersøkt på nytt først, sa jeg. Var ikke det litt tidlig, jeg var jo nettopp blitt undersøkt fikk jeg med meg at Petra sa. Men jeg ville vite at det var kort tid igjen til babyen ble født når barna kom, ville ikke risikere at guttene ble rastløse og utålmodige. Så jeg husker at jeg sa jeg vil bli undersøkt . At your service, var Petras holdning, og nå hadde jeg nå 8 cm! Jeg registrerte at Sandra og Christel kom med noen begeistrede lyder. Dette gikk fort! Hent barna nå, tenkte jeg, og jeg måtte ha formidlet det på en måte også, for en svigerbror ble sendt ut for å hente spente Hjertefølgere på tre forskjellige klasserom på Sandhornøy skole. 

Riene var nå så kraftige at det kjentes som om jeg skulle lette og bli skutt i taket. Energien var så sterkt at det strålte og prikket ut i armene og helt ut i fingertuppene. Jeg bad dem alle om å sende meg energi for hver gang en ny ri startet, og jeg kjente hvordan den strømmet til meg fra alle kanter og hjalp meg. Jeg er så glad for at alle som var til stede, var der.



Til min overaskelse ville jeg ha Benjamin opp i bassenget. Det var ikke en del av min fødselsplan, men så var det ikke mye som hadde gått etter planen de siste 9 mnd! Benjamin hadde knapt forlatt min side disse timene, og var ikke sen å be. Jeg kunne lene meg mot ham, han kunne holde meg oppe og støtte meg. Det var utrolig stor hjelp i å ha ham der.



Jeg fikk med meg at ungene kom. Jeg la merke til at noen av dem kom vel nært meg. At jeg bad dem holde avstand så jeg fikk konsentrere meg. At Julia som alltid er så flink, passet på at Aron ikke forstyrret. At etter jeg bad om en skje bringebærhonning for å få en energiboost, stod de der å slikket på hver sin skje honning de også, mens de holdt blikkene festet på meg i bassenget. Jeg så smilene og gleden i ansiktene deres. Kunne kjenne lettelsen de følte over å endelig ha blitt hentet på skolen. 

Riene kom så tett nå at det ikke var noe pause å snakke om. Jeg brukte hele mitt fokus på å puste, puste, puste. Være i pusten, ikke i smerten. Jeg kjente en viss tilbøyelighet til å ville trykke litt på, men sa det ikke høyt. Så endret pustemønsteret seg, til noe jeg kjente igjen fra min forrige fødsel da jeg hadde full åpning men ikke merket det fordi jeg var så fokusert på pusten og ungen lå såpass høyt at jeg ikke hadde pressetrang. Petra mistenkte akkurat det, og jeg sa: Undersøk meg! Med en kraftanstrengelse fikk jeg reist meg opp, og til glade utrop fra min søster ble full åpning konstatert. Jeg hentet fram urkvinnekraften i meg, og satte meg ned i vannet igjen, målrettet og full av pågangsmot selv om jeg følte meg aldeles utmattet. Jeg måtte presse på ren vilje, for pressetrengen var ikke til stede da ungen lå så høyt. Takk Gud for en kyndig jordmor nå! Jeg kjente en sånn intens takknemlighet for å ha veiledningen og tilstedeværelsen hennes der og da, og hadde et behov for å fortelle henne det, men det var det ingen rom til. Jeg presset og trakk pusten, presset og trakk pusten, hvilte og på'n igjen.

Benjamin holdt meg flytende i vannet, det var jeg opptatt av så jeg ikke ble sittende på halebeinet. Endelig kjente jeg hodet komme ned, og pressriene kom. Det var en enorm lettelse og en glede å komme hit. Det opplevdes ikke som lang tid å trykke hodet ut. Jeg holdt i det med hendene mine og ventet, slik Petra bad meg om. Det var et magisk, sterkt og intens øyeblikk. Jeg la merke til de ekte og følelsesladde ansiktsutrykkene til barna som stod rundt.





Guttene smilte fra øre til øre og Julia var rørt. Det var Sandra også, hun hulket seg gjennom filmingen av begivenheten. Så kom en pressrie, og jeg skjøv resten av kroppen ut kl 13.45.

Jeg var så sliten, glad, lettet og overveldet at jeg ikke klarte svare Petra på om jeg ville løfte ham opp nå eller vente. Iallefall så løftet vi ham ut av vannet, og opp på brystet mitt sammen. Og jeg sverger, ikke en jordmor i den vide verden ville jeg byttet ut Petra Næss med! Takk, takk, takk!

Han var stor! Og hvit! Og jeg var så glad for å se ham! Han var så harmonisk fra første øyeblikk, kom med et par klynk, men gråt ikke. Trakk luft ned i lungene for første gang og syntes tydeligvis det var sterkt lys her ute!



Jeg klarte det igjen, å føde naturlig! Det gikk kjempebra, og fort! Fra 3 - 10 cm på 4 timer, kroppen min KAN føde og jeg er så stolt av den. Kvinner er fantastiske! For en styrke og kraft vi besitter. Jeg blir virkelig ydmyk og fascinert av hvordan kroppene våre er programmert til å danne et nytt menneske, sette i gang fødselen, åpne opp og føde fram det ferdige barnet, og etterpå sette igang produksjonen av morsmelk mens livmoren trekker seg sammen til opprinnelig størrelse.

En vakker, velskapt frisk guttebaby kom til verden. 4125 gram og 52 cm. Jeg hadde de beste folkene ved min side, selv om jeg hadde ønsket at Ellen også var der - men jeg kjente virkelig at hun var med oss i ånden. Og hun ble oppdatert av Sandra og Petra underveis. 

Etter noen euforiske minutter i bassenget med den lille, der de andre barna fikk hilse på og Gabriel som planlagt fikk klippe navlesnora, fikk Julia holde babyen mens jeg presset ut morkaka. Gabriel og Aron var mye mer interessert i å se på det enn på babyen, selv om den morkaka ifølge dem var litt æsj. 

 

Benjamin er som alltid er fantastisk pappa. 


Min snille pappa Ingar med sitt nyfødte barnebarn. Han er en artig og engasjert bestefar som finner på mye sprell med barnebarna. Se så stolt og fin han er! 

 

 

Så hva skal barnet hete? Det har vi behøvd noen dager til å tenke på. Eller, kjenne på er vel riktigere. Det var i grunn bare ett navn som var riktig.

Alvin Angel skal han hete ♥ 

Angel er etter min farfar som het Arthur Angel.



Julia beundrer Alvin sammen med kusinene Adele og Ariel



Søsteramming :)




Barselgulrøtter fra hagen! 


Child of the Universe ☆

 

Å få føde hjemme i fred og ro, med akkurat de menneskene rundt meg som jeg selv har valgt er så utrolig stort og viktig for meg. Jeg vet at jordmor er dyktig, rutinert og erfaren. At hun har utstyr til å hjelpe barnet ut, til å væske meg opp, til å hjelpe livmoren å trekke seg sammen i kofferten om det skulle trengs. Jeg har alt jeg trenger her hjemme. Det å få spise min mat, drikke ferskpresset juice av norske epler fordi det er akkurat det jeg vi ha. Se ut på en vakker, ren, kjent og kjær utsikt, legge meg i min egen seng etterpå - og få ha pappaen sammen med oss hele tiden. Han slipper å forlate oss, fordi pappatiden er over. Noe så feil kan jeg knapt forstå. At pappaen må dra kort tid etter fødselen? Og ikke få være sammen med oss første natt? Hele tiden? Å dele rom med fremmede, få besøk av deres fremmede familie, rett etter noe så sterkt, nært og viktig har skjedd? Selv om det er vanlig praksis, er det for oss så totalt feil. Vi må alle få velge å føde der det kjennes trygt, men jeg er glad for at det nylig er gjort en Norsk studie som viser at hjemmefødsler også er tryggere enn sykehusfødsler.  Kanskje det kan hjelpe noen som ønsker å føde hjemme med å føle seg tryggere i sitt valg?

 

Velsignelser til alle, takk for at du ville lese.

 

Varm klem fra en ydmyk og takknemlig Ingrid 




 

Fødselsforberedelse

I dag er jeg 38 uker på vei, altså innenfor terminen. Så nå kommer den nye Hjertefølgeren i løpet av de neste 4 ukene!


Fødselsforberedelse for meg er noe hellig. Noe viktig og personlig. Jeg tror på at en kvinne i løpet av svangerskapet har større tilgang til sine egne følelser, og derfor har større mulighet til å forløse og tilgi enn ellers i livet. Det å ta meg tid til følelsene mine når de kommer står høyt på prioriteringslista mi.  Jeg tror at jo mer jeg har tatt det som kommer opp på alvor og forløst det jeg ikke har godt av å bære på, jo lettere blir fødselen og barseltiden. Om jeg går inn i den store forløsningen som en fødsel er med masse indre dilemma, uro og uoppgjort drama, påvirker det opplevelsen. Da jeg var gravid forrige gang, med Aron, leste jeg en artikkel skrevet av en jordmor om akkurat dette. At uforløst indre konflikt kunne gjøre fødselen tyngre, lengre og mer komplisert. Hun sa også at om fødselen stopper opp, skal mor gå inn i seg selv og spørre kropp og sinn om hva det er som gjør at fødselen nå ikke går fremover. Og når svaret er kommet og følelsen akseptert og gitt slipp på, fortsetter fødselen ofte av seg selv, uten medisinsk innblanding. Det føltes så sant og rett ut for meg da, og det gjør det enda. Eckhart Tolle sier også noe om dette, at det ligger enormt med programmer og smerte i den kollektive kvinnebevissthet rundt PMS, menstruasjon, sex, svangerskap og fødsel. Og at enhver kvinne er en del av dette og har mulighet til å observere det med tilstedeværelse, og på den måten være med på å forløse det.  


Utsikten fra verandaen midt på natten. Fordelen med å ikke få sove på slutten av svangerskapet er at jeg får se landskapet badet i det mest fantastiske lys og farger. Jeg våkner ofte mellom 02 og 04 på natta, og får ikke til å sovne før det har gått 2-4 timer. Da går jeg ofte rundt i huset og banker på (EFT - Emotional Freedom Technique) fortvilelsen over ikke å få sove, og alt annet som dukker opp. EFT er et utrolig effektivt redskap som jeg er enormt takknemlig for å ha fått inn i livet mitt. 


Dette bildet tok jeg en tidlig morgen, imens sola kom inn i stua og kjøkkenet fra nordøst. Vanligvis sover vi bort akkurat det lyset som oppstår når sola skinner derfra, så selv om det er kjipt å være våken på natta er det også vakkert, stille og veldig veldig min egen tid.


Det er mer til fødselsforberedelser enn følelsesmestring/forløsning. Helt siden Aron ble født hjemme for snart 6 år siden har jeg holdt fødselsforberedende kurs i lamazemetoden. Det går ut på pusteteknikker, avspenning og bevegelse som i samarbeid med kunnskap om fødselen er med på å gi mer mestring, mindre smerte og større fred og glede under fødsel. Dette har såpass innarbeidet i blodet mitt at det føles helt naturlig for meg. Likevel øver jeg litt på pusteteknikkene hver dag. Min forrige lamazefødsel var rask, fredfull, gledesfull og omtrent uten smerter. Og det hjemme, uten noen form for medisinsk innblanding. Jeg gleder meg noe helt aldeles ubeskrivelig til å føde igjen. Til prosessen med å føre et barn til verden i dyp bevissthet og tilstedeværelse. Jeg har født to ganger på "vanlig" måte, med smerter, frykt og motstand, på sykehuset med mislykkede epiduraler. Så det å mestre en fødsel på den måten jeg gjorde ved å forberede meg så grundig, har inspirert og motivert meg over all forstand. Jeg var nesten ikke sliten etter hjemmefødselen med Aron, fordi jeg hadde spart så mye krefter på å slappe av i hele kroppen i stedet for å kjempe imot med spente muskler. Jeg fikk på et dypt plan oppleve hvordan samme ting kan gjøres så forskjellig ut fra instilling og tilnærmingsmåte.  


Et barn på ryggen og et i magen, sammen med Nimba ♥


I dag hadde vi en sårt etterlengtet varm sommerdag, og utnyttet den til fulle. Gabriel fremst på bildet, Aron bakerst. 

 


Selv om vi har hatt mye av overskyede dager med 11-12 grader i sommer, har vi vært mye på stranda nedenfor huset. Jeg går barbeint der minst en gang hver dag, stort sett uansett vær. Jeg vasser i havet (det nærmeste jeg kommer bading i sommer) og jordingen jeg får av å være barbeint, hud mot hud med Moder Jord er helt uvurderlig verdifull. Jeg blir alltid oppladet, rolig og revitalisert av det. 

 


Disse Gudinnene kjenner meg godt. De arrangerte en Gudinnefest for meg! En mothers blessing. Vi gikk barbeint på stranda, mediterte, trommet, spiste nydelig vegansk mat og kaker, de lagde armbånd til meg av krystaller, fjær og skjell de hadde med seg og hadde velsignet. Det skal jeg ha med meg under fødselen. De malte med henna på magen min og jeg ble skjemt bort i ekte Gudinne-ånd :) Jeg føler meg ufattelig heldig og velsignet som har så fine folk i livet mitt. 


Klematisen blomstrer utenfor badvinduene, og jeg håper de fortsatt blomstrer når babyen kommer.


Egendyrket polkabete! Jeg elsker å ha mulighet til å spise så sunn, økologisk og lokal mat i svangerskapet som jeg kan når det er sommer. Jeg drikker smoothie og juice av løvetann, kløver og marikåpe som jeg finner ute. Spiser en salt og saftig plante som vokser på stranda, min egendyrkede grønnkål og salat og føler meg så dypt ernært av sunn mat. Ellers har jeg en ustoppelig craving på alkoholfri øl og farris. Har aldri drukket så mye kullsyre som jeg har gjort de siste månedene. Men jeg tror babyen tåler det ;)


Grønnkålsuppe av egendyrket grønn- og svartkål

 


I går fløy broren min Einar over domen sammen med en kompis som har småfly, og tok bilde fra lufta.




Benjamin lagde hylle til tøybleiekurver av materialer vi fant i skogen. Syns den ble veldig fin!


"Remember this, for it is as true as true gets: Your body is not a lemon. You are not a machine. The Creator is not a careless mechanic. Human female bodies have the same potential to give birth as well as aardvarks, lions, rhinoceri, elephants, moose, and water buffalo. Even if it has not been your habit throughout your life so far, I recommend that you learn to think positively about your body."

― Ina May Gaskin, Ina May's Guide to Childbirth

 


Jeg stoler på kroppen min, at den kan føde. Naturlig, enkelt og med glede. 

 

Fødselshistorie kommer :)

 

Blessings

Ingrid Marie 

 

 

Om å sette egne grenser

Dette er et tema som ligger mitt hjerte nært. Det er noe jeg hver dag jobber med å praktisere og bli flinkere på. Det å sette klare grenser for hva som er greit for meg, hva jeg ønsker å ha i livet mitt, og praktisere det uten unntak. Jeg har enda en del grenser jeg gjerne vil sette, men ikke vet hvordan jeg skal klare å praktisere for meg selv. Da er det viktig å være tålmodig og snill med mot selv, og ikke anklage og angripe meg selv for ikke å lykkes med noe jeg bare ikke er klar for enda.


Alle bildene i dette innlegget er tatt av Heidi Blix

Ikke alle liker meg, forstår meg og respekterer meg. Det er umulig å bli likt av alle. Jeg verken forventer eller ønsker at alle skal være enige med meg, og det plager meg slett ikke at folk har egne meninger som krasjer med mine. Men jeg aksepterer ikke å bli behandlet på en måte som for meg går over mine grenser for hva som er greit. Da sier jeg stopp.

 


Bygging med cob er ikke bare miljøvennlig, bra for inneklima, brannsikkert, kunstnerisk utfoldende og billig - det er også veldig gøy for barna. 

 

Jeg har grenser som er klare og tydelige, og jeg har grenser jeg gjerne vil bli bedre på å definere for meg selv og omgivelsene. En slik grense er i forhold til privatliv. På denne årstiden kommer det fremmede inn i hagen daglig, stiller seg opp å tar bilder. Det er selvsagt ok for meg at folk tar bilder fra veien som går forbi huset, utenfor hagen vår. Det kan vi ikke nekte noen å gjøre. Men at fremmede går inn i hagen, kikker inn vinduer eller kommer inn i domen, føles i større eller mindre grad invaderende og lite respektfullt.

 


Gabriel får fredsmaling med leirevann av sin kusine Ariel

 

Jeg har satt opp skilt som forteller om når det er arrangerte visninger, og hva folk må gjøre for å avtale en visning utenfor de fastsatte datoene. Jeg har også satt opp skilt i innkjørselen om at vi setter pris på folks interesse, men at de må være så snill å respektere vårt privatliv og ikke gå inn i hagen med mindre de har en avtale med oss.

Noen leser det kanskje ikke, andre leser det og snur, mens noen leser det og går inn likevel. Da kjenner jeg at jeg blir lei meg, og føler meg overkjørt. Da kunne jeg tenkt meg til å være sterk nok til å gå bort å si at grensen min er krysset, og be dem om å gå. Men følelsen av at jeg ikke åpner armene mine for andre, ikke ønsker dem velkommen inn i min private sfære og mitt fysiske hjem er så utrolig vanskelig for meg. Den har jeg jobbet mye med, og kjenner at veien er lang å gå enda. Jeg klarer ikke følelsen av å avvise noen som er kommet til meg, selv om det går på bekostning av mitt eget overskudd og tid til det jeg må og vil gjøre. Derimot har jeg blitt flink til å si nei til alle som vil komme innom å se når de reiser forbi. Jeg henviser dem til de fastsatte visningsdatoene, eller ber dem samle sammen folk til en privat visning, som koster 2000 kr. Målet vårt er å leve av Hjertefølger AS, og da må vi også ta betalt for tjenestene og tiden vi gir. Å ha huset strøkent, gi omvisning og fortelle om alle husets aspekter tar alt for mye tid til at vi kan gjøre det flere ganger i uken. Likevel kjenner jeg ubehag hver gang jeg sier nei til å ta imot besøk av en, to eller tre fremmede på en hverdag. Spesielt når de ikke viser forståelse for at jeg ikke vil det. Jeg har bare ikke hverken tid eller overskudd til å ta imot et par stykker fire ganger i uken, uten å få noe igjen for det. Det blir feil, så da MÅ jeg praktisere den grensesettingen, uansett hvor ubehagelig det kjennes.

Nå har jeg en plan om å få min kjære Benjamin til å sette opp en vakker port i innkjørselen til tomta, som kan lukkes. Jeg tror at terskelen for fremmede til å gå inn i andres hage om de må åpne en lukket purt først, er større. Håper i allefall det :)

Benjamin påvirkes forøvrig ikke så sterkt av noen verdens ting som det jeg gjør. Jeg blir sulten, jeg fryser, blir sliten, lei meg, sint, eller så glad at jeg hopper, synger og danser, mens han kan gå en halv dag uten mat uten å bli gretten, ha på seg lite klær ute på vinteren uten å fryse, ha irriterende folk rundt seg uten å bli irritert, få privatlivet invadert uten å føle seg invadert og uttrykker ikke sine sinnsstemninger like heftig som jeg gjør. Nå satte jeg det litt på spissen, men sånn oppleves det. Jeg føler alt så voldsomt, han gjør det i mye mindre grad.


Dette blir en hagemur i cob. Den skal fungere som levegg for den kalde nordavinden for frukttrær, grønnsakshage og for meg som vil ligge å sole meg ;)


Tydelige grenser jeg har satt for meg selv, er hvordan jeg godtar å bli snakket til. Spesielt på sosiale medier. Om noen er usaklige, uhøflige eller ufine, sier jeg stopp med en gang. Jeg blokkerer slike nettbrukere, fordi det er ikke er ønskelig for meg å ha den type energi på mine plattformer. Jeg aksepterer andres meninger fullstendig, og respekterer menneskene som har dem fullt og helt. Vi er alle fri til å tenke, mene og si det vi vil. Men jeg velger å ha en støttende, oppbyggende, vennlig og respektfull tone i kommentarfeltene mine. Om noen har noe de vil konfrontere meg med, så gjør det ansikt til ansikt eller i en privat melding. Ikke offentlig på facebook, for alle å se. Om noen reagerer på mine valg, min livsførsel osv, så velg å formidle det på en høflig og saklig måte, om behovet så sterkt er der. Jeg har nulltoleranse for usaklige og frekke kommentarer, og er ikke redd for å si ifra om noen går over mine grenser der. Og om noen ikke forstår mine reaksjoner, og er uenig med meg, så angår det ikke meg. Det er deres sak, ikke min. Jeg velger å ha fred og fordragelighet i mitt liv og på mine kanaler ut i verden. Jeg har inget behov for å bli likt og forstått av alle, men jeg krever respekt, og får jeg ikke det, sier jeg KUTT. Umiddelbart. Jeg har ikke tid til tull, når jeg har så mye vakkert å bruke energien min på. Jeg blokkerte nylig en facebook bruker som skrev at jeg og de andre hestejentene mine, (min søster og svigersøster) "misbruker miljøet når det passer oss, og at når vi er så opptatt av miljø på offisielle medier må vi være trofaste på andre områder også". I etterkant av det har hun skrevet om meg på facebook, at jeg ikke takler annet enn likes. Det er langt fra sannheten at jeg ikke takler annet enn likes. Det jeg ikke takler er usaklig kritikk som ikke har bunn i virkeligheten.

Skal jeg ta avstand fra all form for bruk av olje for å ha rett til å kalle meg for en miljøforkjemper? Trå totalt ut av samfunnet, nekte å bruke all form for transport? Konvertere til amish? 


Dette fordi jeg delte et bilde av at vi fraktet slåttehøyet til hestene våre med en ATV istedet for en hest. Hun mente det var galt at vi ikke ofret mijløet en tanke når vi brukte 4hjuling istede for å bruke hest og vogn. 

Det er for meg så absurd og tullete at min grense er overskredet der og da. Miljøet er utvilsomt min nummer 1 kampsak i dette livet. Å gjøre mitt for at generasjonene etter meg har noe planet å leve videre på. Selv om noen ikke skjønner at dette overskrider min grense, så gjør det det. Grensene en MINE, og kun JEG kan sette dem. Dessuten er det ikke bare meg, men også min søster og min svigersøster, som er langt over gjennomsnittet opptatt av miljøet. Vi kjøper økologisk mat og husholdningsprodukter, dyrker økologisk mat selv, bygger miljøvennlig og har tatt det største valget et menneske kan ta for å være mer miljøvennlig: Vi spiser ikke kjøtt. Tallene der er klare, kjøttproduskjonen krever enorme mengder vann og energi, og enormt mye mer jordarealer enn produsjon av vegetabilsk føde. Det er det single valget som i størst mulig grad forminsker ditt fotavtrykk på jorden. 

I mine øyne den viktigste dokumentaren som er produsert, COWSPIRACY, anbefaler jeg alle å se. Den inneholder ikke dyremishandling, som er viktig å gå fram, fordi jeg vet mange unngår den i frykt for grusomme scener. Dette er en lettsett og informerende film. 

Globalt sett står husdyrproduksjonen i følge FN for minst 18% av de menneskeskapte klimagassutslipp, dette utgjør mer enn hele transportsektoren til sammen. Her i Norge viser nye tall fra NILF at landbrukssektoren er ansvarlig for over 15% av våre totale utslipp, 95% av dette kommer fra husdyrproduksjonen. I 2010 ble rapporten 'Asserting the Environmental Impacts of Consumption and Production' lansert av FN, via United Nations Environmental Program. Rapporten oppfordrer til "et betydelig skifte i diett bort fra animalsk basert protein og mot mer vegetabilsk basert mat for å dramatisk redusere presset på miljøet". Vi har rett og slett ikke nok planet til å produsere animalsk protein til alle menneskene. Men vi har nok til å produsere korn, grønnsaker, frukt, frø og belgfrukter. Dette er et utrolig upopulæert tema, som jeg prøver å holde meg unna på facebook, nettopp fordi folk blir like sinte og opphissede over dette temaet som av vaksinedebatten. Og jeg liker ikke sinte debatter, de er for meg helt meningsløse, og det virker som om ingen er interessert i å faktisk høre på andres syn, men mye mer i å kritisere og angripe hverandre. Så jeg deltar ikke på debatter, de tapper meg bare for energi. 



For snart ett år siden spontanaborterte jeg et barn, som var planlagt og etterlengtet i månedsvis. Jeg sørget med hele meg i et par tre døgn, på min måte. Total aksept, eft, og dyp kontakt, hud mot hud, med Moder Jord hjelper meg å totalt gi slipp og gå videre. Jeg skrev et innlegg her på bloggen om blant annet det å være naken. Jeg var naken i naturen og forløste min sorg på den måten. Innlegget ble delt mye både på sosiale medier, og også av en Bodø-avis. De aller fleste syntes innlegget var vakkert og traff en nerve i dem som de kunne identifisere seg med. Men én person, som har vært uenig i det meste jeg har gjort i alle år, skrev den styggeste mailen til meg som jeg noen gang har fått. Jeg var jo vant til å ikke akkurat bli akseptert av dette medmennesket, som da vi bygde huset at at vi var mer opptatt av medieoppmerksomhet enn å fullføre huset, som da vi byttet navn sa at vi gjorde en enorm feil, som følte det var hans plikt å irettesette mine evner som forelder til mine barn i all offentlighet på facebook. Alt dette hadde jeg kunnet leve med, men da han skrev den lange nedsettende mailen til meg om blant annet at jeg var narsissistisk, at barna mine garantert ble mobbet, at jeg kun var opptatt av mine økologisk tomater og at jeg lever i en boble uten kontakt med den virkelige verden var min grense nådd. Jeg blokkerte ham på sosiale medier og velger å ikke ha noe mer med ham å gjøre. Han ser verden så totalt anderledes enn meg, at vi blir aldri enige - noe som i og for seg er helt greit.  Jeg kan uten problem la ham og hans verdensoppfatninger og livsførsel være i fred, men siden han ikke kan gjøre det samme med meg sa jeg STOPP.

Akkurat dette er så viktig føler jeg, å sette slike grenser.

Hvor går dine grenser? Hvor trenger du å være mer tydelig?

For meg er det å sette grenser ofte ensbetydende med å gå ut av komfortsonen min. Det er ikke behagelig å si NEI så tydelig, eller å konfrontere mennesker. Jeg vil helst bare ha fred og fordragelighet, men det er umulig å gå gjennom livet uten noen form for konfrontasjoner. Så sett grenser for seg selv, selv om du blir mislikt, misforstått, og om så uthengt. Vær tro mot egne verdier, og forvent respekt fra omverden. Si NEI klart og tydelig om du ikke blir respektert, uansett hvilket område i livet det gjelder. 

 



Jeg deler det jeg selv vil dele, både av mitt hjem, min tid og også bidrag på sosiale media.

Jeg har bedt min skaper om å hjelpe meg med alltid å spre smil, glede, innsikt, informasjon, ydmykhet, inspirasjon eller refleksjon når jeg deler på sosiale media. Hver uke får jeg meldinger fra fremmede (og noen ganger bekjente) som bekrefter at det jeg deler via bloggen, facebook og instagram bidrar til nettopp det, og det oppleves som motiverende med disse tilbakemeldingen - et tegn fra Universet om at jeg er på rett vei. Jeg vet med meg selv at jeg har gitt livet mitt til helbredelse av jorden og menneskeheten, og det å dele noe "kun for å få likes" er så langt fra mine intensjoner som det bare kan komme. Jeg ønsker at det jeg gjør skal bidra til noe positivt. Om det er inspirasjon til å praktisere yoga, kjenne en spire av "jeg kan også leve ut drømmen min, selv om ingen har gjort det før meg" eller lysten til å spise et vegetarisk måltid. I 8 år nå, har jeg hatt et mantra når jeg logger meg på sosiale medier: "La meg gå inn her med ydmykhet og styrke i hjerte og sinn. La meg bidra til noe positivt, uten at det går på bekostning av mine egne verdier". Og jeg vet jeg blir veiledet, nettopp på grunn av denne bønnen/affirmasjonen. 

At en og annen en uenig og ikke liker det jeg gjør, skal jeg selvsagt for alltid leve med. Jeg lever på de 99 prosentene av bekreftende, støttende og motiverende tilbakemeldingene jeg får. Likevel har behovet for å snakke om akkurat dette litt mørke aspektet tvunget seg fram i meg. Livet er ikke bare jing, det er yang også og det skal jeg aldri prøve å fornekte. Jeg tror også at alt som skjer bærer i seg et reélt potensial for personlig vekst og forminsking av ego, enten det oppleves som positivt eller negativt. Livet selv presser oss mot målene vi har satt oss fra før vi ble født. Livet vil aldri slutte å gi oss signaler og muligheter til å klare det vi ikke klarte å går, til å lykkes med å bryte nye barrierer og mestre nye sider av oss selv. 


Barna lager små figurer av cob. Det fungerer ypperlig for kursdeltakere å ha med barna sine på slike workshops, de leker sammen med våre barn og er med på moroa. Våre tre er forøvrig lykkelig over å få delta på events i naturhuset, de elsker å treffe folk som kommer og se hva som skjer på kursene. 

 


Vannmelonspising


Jeg og magen på tur til stranda nedenfor huset 


Vannslangelek

 


Trampolinelek

 


Aron og kusina Lilje Amani


Aron og meg

 

Så, dette var kanskje mitt mest "negativt" ladde blogginnlegg så langt. Men livet er mer enn bare de glade sidene, og jeg deler det som over tid presser seg fram som noe jeg kjenner jeg skal dele. Jeg har også en klokketro på at ved å møte det som kjennes vanskelig uten fordommer mot seg selv for at man føler det man gjør, men med total aksept, så når man langt. 

 

Velsignelser i alle retninger av tid og rom!

 

Jeg avslutter med mine mantraer fra Ho'oponopono:

 

I love you

I'm sorry

Please forgive me

Thank you

 

The Peace Of "I"
KA MALUHIA O KA "I"

Peace be with you, All My Peace,
O ka Maluhia no me oe, Ku'u Maluhia a pau loa,

The Peace that is "I", the Peace that is "I am".
Ka Maluhia o ka "I", owau no ka Maluhia,

The Peace for always, now and forever and evermore.
Ka Maluhia no na wa a pau, no ke'ia wa a mau a mau loa aku.

My Peace "I" give to you, My Peace "I" leave with you,
Ha'awi aku wau "I" ku'u Maluhia ia oe, waiho aku wau "I" ku'u Maluhia me oe,

Not the world's Peace, but, only My Peace,
The Peace of "I".
A'ole ka Maluhia o ke ao aka, ka'u Maluhia wale no,
Ka Maluhia o ka "I".

 

-Ingrid- 

 

Endelig sommer i domen

 

Siden i slutten av mars har frø ligget i jorda i domen og ventet på nok varme til å spire. Det tar litt tid å forkultivere i et uisolert drivhus i Nord-Norge, men når plantene først kommer blir de solide, med tykke stammer og sunne, dypt grønne blader. Gleden over å se frø spire og bli til grønnsaker, urter og frukt blir bare større for hver sesong jeg opplever det. Kan sitte i timevis i domen å bare være sammen med plantene. Jeg elsker når det regner ute, og det er tørt og vindstille i hagen i domen. Den fine lyden og synet av regnet som renner i strie strømmer langs glasset, og den behagelige temperaturen når det er overskyet. Nå som sola er høyt på himmelen varmer den opp de massive cobveggene slik at de lagrer på varmen lenge.

 

Domen er en populær lekeplass. Spesielt yngstemann Aron (5), går ofte ut der å leker. Han kan leke alene med planter og plankebiter i lang tid mens han nynner for seg selv. Han er utrolig søt! Her spiser han bladbede i "min egen skog" som han kaller den. Han sa at han ville bli veldig glad om jeg la en liten palle mellom de trærne så han fikk sin egen skog, og det ble han ♥


Aubergine


Vakre, store lilla Clematis utenfor badvinduet. Snart kommer det noen nydelige mørkerosa ved siden av.


Vinrankene vokser seg store


Druer på vei 

 

Her er Aron sammen med kusina Lilje, på 4 år. Disse to elsker hverandres selskap, men krangler mer enn søsknene i vår egen flokk gjør! Dette bildet ble tatt i dag, før jeg måtte jage dem på dør da de kranglet hull i hodet på meg. 


Som lovet, her kommer gravidbilder ;) Dette ble tatt da vi var på ferie i Tyrkia i mai. Er 25 uker på vei på bildet. 


Nå er jeg i uke 28, og ser fram til fødselen med ubeskrivelig glede og forventning. Holder forresten mitt siste fødselsforberende kurs i Lamazemetoden 11 juli i naturhuset, før jeg tar en fødselspermisjonspause fra alle kurs :) Jeg lover også å dele fødselshistorien fra hjemmefødselen, med bilder her på bloggen.

 

 



 Vi har plantet ut en del av det vi har forkultivert i domen de siste ukene. Her hjelper Gabriel (8) til. Ungene er veldig engasjert i og glad i plantene som vokser, og har plantet mange egne frø som de får spesielle forhold til etterhvert som de vokser til. Vi har til nå bla gulrøtter, salat, spinat, bladbede, blomkål, grønnkål, rødbeter og ringblomster ute. Men vi skal også snart sette potet og så nye frø rett i jorda, og ser fram til hele sesongens egendyrkede, økologiske glede :)

For dem som ikke har fått det med seg på facebook eller instagram, så bygger min søster Sandra og hennes mann Ole-Martin en spennende domehome i nabolaget her. Følg prosessen deres på http://domehome.blogg.no 

 

Love n' Light

 

Ingrid 

 

Kurs og visninger i sommer

Foto: Petter Formo

 

Vi har hatt en fin påske med mye besøk, og formen min er i ferd med å bli helt god. Jeg nyter å være en del av familielivet igjen!

Vi har planlagt noen kurs og visninger i sommer, spre gjerne ordet :)

Huset du ser bak domen kaller vi for Helenehuset, og her overnatter de fleste kursdeltakere. 

Bortsett fra noen private visninger som er avtalt, er dette sommerens events:

 

 

12-14 juni, Permakulturkurs

Kurset blir hovedsaklig praktisk rettet, med litt nødvendig teori og diskusjon rundt det vi skal gjøre. Fredag møtes vi klokken 18 og det blir en orientering om hva permakultur er og hva vi skal gjøre i helgen. Det blir også omvisning i naturhuset. Vi avslutter dagen med kveldsmat, og møtes igjen til frokost på lørdags morgen, og vil bruke lørdag til å lære hva en hugelkultur er ved å delta i å lage en i hagen utenfor domen. En hugelkultur er en komposteringsprosess i et oppreist plantebed som er bygget over trær, greiner og annen biomasse som er i ferd med å nedbrytes. Noen av fordelene med hugenbedet er at det holder på vannet, gir næring til jorden og fungerer som solfanger og vindskjold

 

Det vil også bli en omvisning i Christels permakulturhage, der hun dyrker grønnsaker, frukt, bær og urter. 

Søndag lager vi potetåker i metoden no dig og mulch. No dig metoden går ut på å ikke forstyrre eller ødeøegge mikrolivet av organismer i jorden ved å "ta huden av" jordskorpen. I Norge er dette en svært utradisjonell måte å dyrke grønnsaker på, men den er minst like effektiv, og mindre arbeidskrevende. Mulching betyr å dekke jordoverflaten med et eller annet biologisk materiale som etter hvert brytes ned og blir til næringsrik jord. Når bedet først er etablert, blir det mindre behov for vanning, du trenger ikke gjødsle med noe annet enn det grønnsaksbbedet er laget av, og det blir lettere å holde ugress unna. På bildet under illustreres et eksempel på metoden ved hjelp av en glassplate der du kan se hva som befinner seg under.  



Lærere blir Camilla Helgesen og Christel Nilsen-Nygaard, og jeg vil stå for maten. Overnatting for dem som trenger det i Helenehuset. Pris 2500 per person. Påmelding via mail til ingridmarie@live.com. 

 

 

Dagskurs i Raw Food

18 juli i naturhuset. Dette blir et spennende kurs med en kunnskapsrik og interresant ung dame, ernæringsfysiolog Ingvild Mikkelborg. Hun jobber ved The Tree of Life Center i Arizona, grunnlagt av den svært kunnskapsrike Dr Gabriel Cousens. Å besøke dette senteret som gjør et fantastisk arbeide er noe jeg har drømt om i flere år, så dette kurset er noe jeg selv virkelig ser fram til. Pris kr 1000.




 

4-5 juli, Cob Work Shop 

Her skal vi lage levegg i cob til grønnsakshage/frukttrær, og vi skal pusse allerde ferdige og tørre yttervegger i domen. På den måten får deltakerne prøvd alle steg i byggeteknikkens prosess. Om været skulle snu seg helt mot oss, bygger vi innervegger i leca etasjen istedet for utendørs bygging. Vi starter lørdags morgen kl 09.30, det blir litt teori og mye praktisk. Det blir også omvisning i naturhuset, og på et annet spennede byggeprosjekt like i nærheten. Overnatting i Helenehuset, og alle måltider i naturhuset. Vi avslutter med middag på søndag. Pris kr 2000,- pr person. Påmelding pr mail til ingridmarie@live.com







Visninger i naturhuset

Søndag 12 juli

Søndag 2 august

Dette er dager med åpent hus mellom kl 13-15. Vi holder et lite foredrag, og folk får vandre rundt i huset og se.

Kr 100 i inngang, barn gratis. 

Velkommen! 

 

 

Da avslutter jeg med en liten videosnutt fra bjørkesaft sesongen. Det er lang tradisjon å tappe bjørkesaften som er tilgjengelig noen få uker på våren, og den er veldig næringsrik. Gå ut å tapp, det er enda ikke for sent :) Vi tapper ca en liter i døgnet fra trær i denne størrelsen. Husk å tette igjen hullet med en treplugg etter tapping. 

 

 

 

"Mamma, jeg savner at du gjør yoga"

...Sa Gabriel på 8.

Det gjør jeg også. Savner også hestene. Savner å lage mat, rydde huset, være sammen med folk. Jeg er ikke ved særlig godt mot, men føler ingen motstand mot å være fortvilet og lei. Å ha fred med situasjonen er for meg å totalt akseptere det jeg opplever, også alle følelsene det vekker i meg. Og se at jeg er ikke fortvilelsen, jeg er ikke kvalmen. Jeg er den som opplever det. Og jeg har jo ikke glemt hvor godt jeg har det, eller hvor sterkt dette var ønsket.

Vi skal ha en til baby i månedskiftet august/september. 

En høyt ønsket og planlagt graviditet, som vi alle er veldig glade for.

Men å bli så syk over så lang tid, er ikke noe jeg skal skryte på meg å være veldig dyktig til å mestre godt. Tålmodighet med ubegag i denne grad er ikke mitt sterkeste trekk. Å kaste opp opptil 20 ganger i døgnet i månedsvis er utmattende. Kvalmen lar meg aldri få en pause. Den en konstant, og til tider så intens at det gjør fysisk vondt. 

Å kjenne at mine muskuløse armer blir tynnere og beinete er hardt. Å vite hvor tungt det blir å trene seg opp igjen når kroppen har forfalt sånn. Jeg som ikke en gang fikk gangsperr av å gå på Sandhornet i sommer (et fjell på 1000 moh). Nå er det ordentlig tungt bare å gå i en trapp! DET er deprimerende. Har ligget til sengs med intravenøst drypp i ukesvis, hver gang jeg ikke klarer beholde noe som helst i magen. Heldigvis er det dager innimelom der jeg ikke kaster opp, og får i meg mat.

Og jeg vet at det går over. Har gjort dette tre ganger før. Når jeg er 4 mnd på vei vet jeg at jeg ikke kaster opp mer. Jeg har lest om mennesker som er kronisk syke og fanget i et smertehelvete i år etter år. Som sansynligvis aldri blir friske igjen. Må leve med uutholdelige smerter så lenge de lever. Det gir perspektiv. Jeg er frisk, har bare et veldig høyt HCG nivå som gjør meg kjempedårlig i noen mnd. Om 4 uker...da er jeg høyst sannsynlig klar til å trene opp kroppen min igjen. Klare gjøre husarbeid. Være mamma.  


Benjamin og meg da vi ventet vårt første barn. Tenk at det har gått nesten 11 år siden dette bildet ble tatt.

Vi gleder oss veldig til våren spirer i domen. Lover å legge ut bilder av blomstrende mandel-, eple, plomme og kirsæbærtrær. Gleder oss til sydentur i mai. Vi ser fram til sommeren. Til å dyrke grønnsaker ute. Gå barbeint og kjenne sola på kroppen. Gravidyoga! Fødsel...som jeg gleder meg til å føde! Føler meg ufattelig heldig som får føde en gang til. Også i vårt eget hus, som vi har skapt selv. Ungene har masa i lang tid på en lillesøster eller bror. De hoppet opp og ned av glede da de fikk høre nyheten! 


Gabriel 1,5 år 

Jeg vet at mange er overrasket over at vi velger å få et til barn, fordi (spesielt jeg) har vært nokså bestemt på ikke å få flere. Sa til Benjamin at jeg må forte meg å sterilisere meg før jeg får den livlige ideen å bli gravid igjen. For vi visste begge to at det meget godt kunne skje. Jeg ville forsikre meg om at den ideen skulle bli vanskeligere å virkelggjøre. Vel, too late! 

Det var en vakker dag i mai da jeg satt å så på min lille nevø Eilert og BANG, som et lynnedslag følte jeg plutselig en sterk trang til å bli gravid igjen. Få fin mage, føde (Åh Gud, føde!) og få baby igjen. Få se enda et barn vokse opp sammen med oss. For 3 sekunder siden hadde jeg fortsatt samtalen med gynekologen min friskt i minne, om at jeg ønsket sterilisering. Der, 3 sekunder senere satt jeg med et salig smil rundt munnen og sukket lykkelig over tanken på hvor lett det blir å overtale Benjamin. Det jeg hadde glemt/fortrengt var forrige gang, liggende avmagret på sykehus med en ringer dryppende inn i min dehydrerte kropp, oppkast natt og dag i 11 uker. Så renset jeg kroppen, sørget for å være i ypperlig fysisk form, affirmerte, mediterte og forberedte meg på et svangerskap i 7 mnd før jeg lykkelig kunne konstatere at jeg var gravid kort tid før jul. Da jeg fortalte det til min søster sa jeg at hun skulle få høre en hemmelighet. Sandra ble akkurat så nysgjerrig og utålmodig som forventet. "Vi skal ha en til baby". Hun knakk sammen i latter, hahaha, ja sææærlig, så, hva var det du egentlig skulle fortelle? Såpass absurd var den tanken. Det ble noen minutter med gisping, store øyne og hendene foran munnen før hun trodde på meg. Ja, at jeg gjør dette igjen har forundret også meg disse ukene. Men så ambisiøs er jeg altså, når jeg bestemmer meg for noe.


Med Aron i magen, Julia var snart 4 år. Det er 6 år siden forrige gang jeg gravid.

Benjamin har vært alene med alt av foreldreansvar, husarbeid og matlaging de siste 6 ukene. Vært mye hjemme fra jobb. også har han vært sykepleier for meg. Holdt meg oppe mens jeg nesten ikke klarte holde meg bevisst på badet, vasket meg når jeg var for utmattet, tømt utallige spybøtter (beklager ubehagelige detaljer), lært seg å knipse luft ut av slangesett og saltvannssprøyter og hengt opp litervis med intravenøs væske under mine instrukser. Han har ikke forlatt min side i de verste periodene, og har lagt all den spesielle maten jeg plutselig fikk lyst på. Grønnkålsuppe, hjemmelaget lasagne og potetlefse (han var irritert over alt melet og kjevlingen, og jeg kasta opp de lefsene rett etter de var kommet i magen). Likevel lager han det jeg vil ha. Googler oppskrifter og gjør ting han "ikke kan". I natt ble han vekket midt på natta fordi jeg ikke fikk sove, var sulten og bare måtte ha friskpresset gulrot- og appelsinjuice. Han sto opp og leverte. Jeg sovnet igjen, fornøyd med økologisk juice i magen. 

 

Aron helt nyfødt

 

Jeg kan nesten garantere noen fine gravidbilder iløpet av våren og sommeren!

 

Until next time

 



 

 

 

 

Nyttårsblogg



Tusen takk for året som har gått, alle opplevelser, erfaringer og bekjentskaper. Takk for ydmykheten som alltid lever inni meg og for den barnlige gleden og magien jeg beholder år etter år. Takk for at jeg har så nydelige, friske og glade barn som hver dag klemmer meg og sier at de elsker meg høyere enn jeg elsker dem, for det går ikke ann å elske høyere enn de elsker meg, så det trenger jeg ikke diskutere. Det er utrolig søtt! Takk for at de spør meg meg med vantro i ansiktet hvorfor jeg har kjøpt en grønnsak som ikke er økologisk. Takk for stillheten som senker seg i huset når de går ut å leker etter å ha bråka og rota inne i timesvis. Takk for de gangene de ikke dytter meg overende når jeg gjør yoga. Takk for at de har respekt og forståelse for naturen. Takk for at noen ganger rydder opp etter seg. Takk for at de samler fruktfrø for å plante fruktskog når det blir vår. Det er også veldig søtt. Takk for besteforeldre som er barnevakt nesten hver eneste gang vi spør. Takk for at de følger opp barnebarna med så stort, varmt og ekte engasjement. Det er uendelig verdifult, både for barna, oss og dem. Takk for yoga og den uvurderlige effekten den har på hele meg. For at jeg har lyktes med å spre yogapraksisen til mange mennesker ved å dele min egen. Takk for at jeg kan ha hest på utegang 7 minutter gange fra huset mitt. Takk for gleden over å puste inn hestelukt og for at mine hester helt åpenbart lukter bedre enn noen andre hester. Takk for at jeg er frisk og sterk, og at kroppen min fungerer. Takk for at jeg har så dyp og naturlig kontakt med naturen rundt meg. For at den kaller på meg, noen ganger er det fjellet, andre ganger er det hagen, skogen eller havet. Takk for at jeg kjenner hvor godt det er å gå barbeint hud mot hud på Moder Jord, for at hun inspirerer meg til å forstå permakulturens prinsipper mer og mer for hvert år som går, og for all den fantastiske maten hun gir meg i overflod. Takk for at jeg bor på en av verdens rensete steder. Lufta er ren og klar og jorda er fruktbar. Takk for alle vennene mine, som forstår meg og har livsfilosofien til felles med meg. Takk for at jeg har en så intelligent, klok, dyktig, snill, kreativ og utholden mann som jeg kan skape drømmelivet sammen med. Takk for at hans søster har vært en av mine bestevinninner siden jeg var 12. For jordmor Petra og Dr Næss! Dere er så kule! Takk for at jeg har venner på mine foreldres alder og på mine besteforeldres alder. Takk for Olaf, Jorun og Margot. De leide ut hus til oss så billig at vi skulle få råd til å spare opp penger til å bygge vårt eget, i 5 år før vi flyttet inn i naturhuset. De er på mine besteforeldres alder, men jeg anser dem som venner. De er verdens skjønneste mennesker. Takk for de nydelige vennene til mine barn, de som vokser opp i takt med mine og gir så mye mening og glede. Takk for at min søster også er en av mine aller beste venninner og nærmeste naboer. Takk for at hun er så våken, klok og sterk. Takk for Petter, min nyeste bestevenn. Du betyr så mye for meg. Takk for at vi fikk bli kjent med og ha på besøk av Billa Kgari fra Australia, Osiris Montenegro fra CostaRica, Jara fra Gran Canaria, Arthur Airin fra USA, Anja fra Russland, for å nevne noen. Alle er de blitt venner. Sjelefamilie. Takk for alle som er en del av livet mitt som elsker meg og som jeg elsker. Også alle dem jeg ikke nevner. Takk for at farmor bor hjemme, bare en kilometer fra meg, er helt klar i hodet og ved god helse. Takk for alle millioner av mennseker i denne verden som kjemper for å skape en ny og bedre jord å leve på, på mange ulike måter. Takk for at jeg forstod at det å leve på en plantebasert kost var lurt, for min helse, for jordens helse og for dyrene. Takk for at jeg har lært av å gjøre feil. Takk for friheten. Til å mene, leve og tenke det jeg kjenner at en Gudommelig kraft inspirerer meg til. Takk for evnen og innsikten til å tilgi og gi slipp. Til å se mer enn det som er rett foran ansiktet på meg. Takk for at jeg vet det er greit å være sint når jeg kjenner at jeg blir det. Være sint til det går over. Takk for at barna mine får oppleve at et vidt spekter av menneskelige følelser og reaksjoner er normalt, ufarlig og faktisk nødvendig. Takk for at de vet og erkjenner at de er heldige. Takk for at jeg alltid vet at det som gjør vondt har en mening, ellers ville det aldri skjedd. Takk for at jeg alltid tillater meg å kjenne på det vonde, og alltid strekker meg etter å gi slipp på det. Alt dette er jeg uendelig takknemlig for, og takkneligheten i seg selv er nøkkelen til å skape mer å være takknelig for. Jeg kan sette meg mål, og jobbe for å nå dem, men det viktigste er å kjenne på gleden og takkneligheten over det jeg har, og det er mye. Da har jeg det bra her og nå, tiltrekker meg samtidig mer å være glad for. 

 
Dette er nyttårsforsettet mitt. Å kjenne på takknemligheten for alt dette. Og fortsett å gå i den retningen jeg går, for det er et design bak hvert menneske, skapt av en høyere intelligens som vet hva akkurat hvert mennske er ment for på jorden. Det er kun en vei å gå for meg, og det er denne. Den er mangfoldig, allsidig, endrer og utvider seg, men alltid har den en kime av et tema i seg, et løfte jeg gav til meg selv og Gud, og som jeg også tror ble inngått før jeg ble født.


Vegansk pepperkakehus med vegansk, økologisk godis
 

Når dette er sakt, så vil jeg over til en personlig erkjennelse. Det handler om at den personen jeg framstår som på sosiale medier, på et tvprogram eller i en avis ikke nødvendigvis er den personen folk vil oppleve om de treffer meg i virkeligheten. Jeg er på ingen måte en forkynner. Jeg har store problemer med å oppholde meg lenge sammen med mennesker som prater i ett, som sjelden slipper til andre. Som prøver å dytte sin tro, sin livshistorie eller sine verdensoppfatninger på andre. For meg er det utrolig slitsomt og irriterende. Sammen med andre til daglig (med mindre jeg holder et kurs eler noen ber meg fortelle) er jeg stille om hva jeg vil bygge, skape og kjempe for, hva jeg tror på og lever for. Jeg preiker ikke om yoga, veganmat, permakultur og Free The Nipple. Jeg kan snakke om det meste, men er sjelden den som snakker mest. Noen få ganger er jeg kjempeinspirert til å dele mine meninger og tanker, men vanligvis ikke. Jeg snakker med de rundt meg om det som er mest akutelt der og da. Jeg er vanligvis ganske vanlig ;) Til tider kanskje ganske barnslig og impulsiv, men jeg snakker om vær og vind og er fokusert på praktiske løsninger for dagen. Jeg blir til tider oppfattet som sjenert, noe jeg overhode ikke er. Jeg tar bare ikke initiativ til en samtale med mindre jeg har noe ekte og engasjerende å snakke om. Grunnen til at jeg deler alt dette som jeg gjør på sosiale medier, er at alt det jeg tror på og brenner for bygger seg opp inne i meg som en brann. Til slutt er den blitt en brennende inspirasjon, og den kommer ut via et bilde på instagram, et blogginnlegg eller en post på face book. Jeg ønsker at det jeg deler skal inspirere, bygge opp, frigjøre. Å dele noe kun for å se bra ut er komplett meningsløst for meg. Hvor skulle det føre verden? Ikke i den retning jeg har viet livet mitt til iallefall. De som vil kan se på det, lese det, de som ikke er interessert kan la det passere og se på noe annet. Øynene mine glir fort over ting jeg finner totalt uinteresant eller er helt uenig i på facebook, stadig vekk. Da flyter jeg videre til jeg stopper opp der jeg er intereesert. Jeg bruker ikke verdifull tid på å krangel med, kjefte på eller mobbe andres livssti. This is the way of a Peaceful Warrior. Om du vil gjøre ditt og andres liv bedre, bruk stemmen din der den faktisk betyr noe. Jeg mener ikke at vi skal la være å kjempe for å stoppe pelsoppdrett fordi det er totalt uakseptabel mishandling av ville dyr, nei vi skal reagere der vi ser grusom behandling av mennsker, dyr eller Moder jord. Men vi skal la andre få skinne sitt lys i de fargene de er skapt for å skinne, og akseptere at vi mener noe helt annet enn oss, og vi skal snakke SAKLIG og RESPEKTFULT til hverandre. Fordi jeg tror virkelig at dette er The way of a Peacful Warrior.

Dette er veien til indre og ytre fred, og faktisk positiv forandring i vårt samfunn og verden. 






Til dem som er interessert i det: 

Her kan du lese Husbankens rapport om kostnader, prosess og formål med vårt hus.

 

2015 blir et innholdsrikt og spennende år. Det føler jeg! Vi planlegger et praktisk permakulturkurs i hagen som er utenfor domen begynnelsen av juni, over 3 dager. Det gleder jeg meg kjempemasse til. Mer info kommer!

 

Love n light

Ingrid

 

 

 

Vi har bodd her i 1 år!

Vi flyttet inn 8 desember, så advents- og juletiden minner oss om i fjor på denne tiden da vi alle var i lykkerus over endelig å ha flyttet inn.


Julaften




 



Julia Madeleine har fått alveører i julegave


Avocadoen er like grønn i desember, og har tydeligvis klart seg i minusgrader.


Det samme gjelder oliventreet og citrustrærne. Gleder meg til trærne i domen har vokst i 10 år, blitt store og gir masse frukt!

 

Vi vil ønske dere alle en fortsatt nydelig julehøytid og godt nyttår :)

 

Uendelig kjærlighet!

Ingrid

 

 

 

Gjesteblogg: Gjennom barnas øyne

 Vi som skriver denne bloggen er Julia, Gabriel, Ariel og Adele. Ariel og Adele er søskenbarna til Julia og Gabriel. På noen av bildene er også vår venninne Luna med. 

Vi elsker å bo på denne magiske øya. Vi elsker naturhuset og det var veldig moro å være med på å bygge det.



-
Ariel (alvenavnet mitt er Celebrian Miriel)



Gabriel (alvenavnet mitt er Arafinwe Miriel)



Julia (alvenavet mitt er Nienna Miriel)



Adele (alvenavnet mitt er Idril Miriel)

 

Her kan du finne ditt eget alvenavn.

 



Vi tror at det finnes alver, nisser, tusser, feer, troll og andre magiske vesener her i vår verden men at de fleste ikke har funnet sin evne til å se dem.

De lever på alle steder på vår jord. 

Vi elsker alt som er magisk og naturlig, vi tror på at alle skal behandle alt som er levende godt.

 


Vi liker å ha på oss nisseaktige klær i desember. Om vinteren er vi nisser. Våren, sommeren og høsten er vi alver! 

 


Vi leker ofte en lek nede ved havet, mamma tar i mot oss når vi hopper fra en flytebrygge.



Dette er et alvespill der vi kan lage våre egne Ringenes Herre-karakterer. Disse har Ariel og Julia laget.



Dette er et fint bilde vi har lyst til å skrive ut. 

 


Dette er Janne Eikeblad sitt hodesmykke, som vi fikk låne ♥


Rådyr er vårt yndlingsdyr.


Her har vi pyntet en kommode med medisinhjul av nøtter og rosiner.

 


Dette er trollkaker som vi lagde for 2 år siden

 

En magisk hilsen fra Celebrian, Idril, Nienna og Arafinwe ♥

Første 1. søndag i advent i naturhuset

Snart har vi bodd her i ett år.  Det er rart og spesielt å tenkte på. Å våkne opp her 1. søndag i advent, på Arons 5årsdag var stemningsfylt og fint. Vi flyttet inn 8 desember for snart ett år siden. Den siste uka jobbet vi hardt med å ferdigstille naturhuset og tømme vårt daværende hjem. Adventspynt, lukten og forberedelsene vekker disse minnene så sterkt til live igjen. Jeg kjenner hvor dypt takknemlig jeg er over at vi har fått dette til, over at vi har følt Inspirasjonen og gått løpet gjennom. Over å få sitte i ro ig se på verket vårt. Et så personlig hjem er en stor velsignelse. Nå sitter jeg i en varm og stemningsfull stue pyntet i mørkelilla, og kjenner lukta fra en svibel mens jeg drikker økologisk jule-te og skriver dette. Vi har spist koselig frokost sammen og feira barnebursdag, og nå er Benjamin og Hjertekidsa på tradisjonelt bygdejulebord. Jeg tok med fri. Alenetid. Det er noe av det mest verdifulle jeg har, tiden med meg selv. Jeg elsker mitt eget selskap. 


Domen på kveldstid med julebelysning på innsiden 

 

Vegansk økologisk barnebursdag :)

 

Desember er min favorittmåned. Har alltid elsket advents- og juletiden. Denne blir ekstra spesiell, det er den første hele adventen i vårt eget Space of Love og jeg har tatt fri fra fra sykepleierjobben. Tiden var kommet for å nære andre deler av livet med større oppmerksomhet og kjærlighet. 

 

 





Blessings ♥


Planlagte kurs

 


Jeg trenger noen å dele oppgavene med, og slår meg sammen med min søte, livlige og herlige søster Sandra. Nå har vi planlagt de første kursene i nærmeste framtid! 



Søndag 2 november 2014

Vegan kokkekurs

Raw lunch (blant annet chiapudding, nana nicecream, ferskpresset frukt- og grønnsakjuice) og deilig næringsrik søndagsmiddag, med raw dessert. I pausen mellom lunch og middag går vi en tur i området rundt om været tillater det, og det blir omvisning i naturhuset. Alle får oppskriftene med seg hjem. Pris kr 1000,-


 

Søndag 23 november 2014

Vegansk julemat

Vi skal lage deilig julelunch med et utvalg gode pålegg og brød, vi lager sunne kaker/desserter og to sorter julemiddag. Dette blir en kulminarisk førjulsfest! Alle får oppskriftene med seg hjem. Pris kr 1000,-




Januar 2015 og utover 

Hjertelig familiehelg 

Dette blir en helg for alle som kan og har lyst i familien. Familiene overnatter i "Helenehuset" som ligger noen få meter fra naturhuset. Vi møtes først fredagskveld til hyggelig økologisk kveldsmat i naturhuset, og møtes så lørdagsmorgen til frokost før programmet fortsetter med aktiviteter for barna som maling på steiner/rekved vi finner på stranda og vi langer kunst av det vi finner i naturen. Våre egne barn vil også delta. Det blir noen fellesaktiviteter for barna og de voksne, og noen adskilt. De voksne skal blant annet lære seg å lage vegansk sunn mat fra bunnen av, det blir blant annet meditasjon, yoga og nydelig stemningsfull konsert på taket. Dette konseptet er virkelig vårt nye Hjertebarn! Vi ser fram til mange slike helger i årene som kommer. Det kommer til å være flere fra den lokale urbefolkningen som hjelper til på disse helgene ;) Datoer kommer snart! Pris for en voksen kr 2000,-. Pakkepris for en familie kr 4000,-.

 

Påmelding på mail til ingridmarie@live.com

 

 

Do it anyway

             People are often unreasonable, irrational, and self-centered.  Forgive them anyway.

            If you are kind, people may accuse you of selfish, ulterior motives.  Be kind anyway.

            If you are successful, you will win some unfaithful friends and some genuine enemies.  Succeed anyway.

           If you are honest and sincere people may deceive you.  Be honest and sincere anyway.

            What you spend years creating, others could destroy overnight.  Create anyway.

            If you find serenity and happiness, some may be jealous.  Be happy anyway.

            The good you do today, will often be forgotten.  Do good anyway.

         Give the best you have, and it will never be enough.  Give your best anyway.

         In the final analysis, it is between you and God.  It was never between you and them anyway.

 










Å prøve å gjøre alle fornøyd og tilfredsstilt er en oppgave som garantert vil feile. Det er alltid noen som er uenig, noen som er sjalu, noen som er misfornøyd, noen som mener de har plikt eller rett til å prøve å endre din retning i livet. Noen som ødelegger, river ned, er triste og sinte og har indre misnøye og smerte som bare må gå ut over andre. Noen som mener at deres sannhet er den eneste virkelige i havet av sannheter der ute, og at det er deres oppgave å opplyse de uopplyste. De finnes. Noen ganger møter jeg på dem. Jeg gjør ikke det jeg gjør for å tilfredsstille andre. Jeg gjør det fordi det er rett for meg. Så jeg fortsetter å gjøre det jeg mener er godt, rett, vakkert, helbredende og oppløftende. Uansett, alltid. Så ærer jeg det Gudommelige i dem jeg møter på min ferd, og respekter deres oppfatninger og meninger og lar dem være i fred for mine meninger og oppfatninger med mindre de ber om dem. Alt jeg opplever og alle jeg møter har en rolle i mitt liv, og det er jeg takknemlig for.

Den største gaven jeg kan gi noen er min tid, for den er deler av mitt levde liv. Derfor bruker jeg tiden min på dem som gir meg mest glede og mening. Livet er verdifult, tiden min er dyrebar. Jeg elsker å tilbringe tid med de som er villige til å strekke seg og oppleve og føle mer. De som er nyskjerrige, ydmyke, lekne, uhøytidelige og åpne. Det finnes så mange av dem! Jeg kjenner så mange. Og møter stadig nye. Jeg har sagt nei til mennesker før, og vil gjøre det igjen. Oftere har jeg sagt ja til mennesker, og ofte vil jeg gjøre det igjen! 

Love your family, Choose your peers. 

Jeg stoler på livet. Det gir meg de møter og opplevelser jeg trenger. Jeg stoler også på meg selv. Jeg vet når det er på tide å være alene, være stille, lade opp og reflektere. Disse signalene tar jeg på alvor. Jeg vet også når tiden er inne for å være synlig, bli hørt, være sammen med andre, både gamle og nye venner, invitere mennesker inn og spre mitt budskap ut. Så ja. Jeg stoler virkelig på livet. Kjære du som leser dette, du kan oppnå mål, realisere drømmer, bryte mønstre, endre vaner, føle glede, akseptere ubehag når det kommer og gi slipp når tiden er inne. Men det finnes kun et virkelig øyeblikk: Nå. I går og i morgen er øyeblikk du ikke råder over. For å oppleve endring må vi starte her. Nå. Det starter med én ny tanke, deretter én ny handling. 

If not now, when? 

 

Blessings ♥ 

Hjertefølging

Innimellom fornyer jeg løftene mine, avtalen med meg selv, med Universet.

"Takk for at jeg alltid er veiledet, inspirert og motivert til å gjøre de valgene som gjør meg mest fri og glad på en måte som gagner alt og alle. Takk for at jeg kan stole på at alt er vel og at jeg er trygg. Jeg er trygg. Alt er vel. Det som skjer meg er det beste som kan skje. Alltid. Takk for at jeg lever ut mitt menneskelige potensial i hvert øyeblikk. Takk for at jeg ser det Gudommelige i alt som er, alt som hender og alt jeg føler og tenker. Takk for takknemligheten, den som gir meg mer å være takknemlig for. Takk for Gleden som Gløder i mitt innerste indre."


Nettopp på grunn av at jeg stoler så fullt og helt på at alt som skjer er det ypperste som kan skje, har jeg en komplett fred inni meg. Når noe gjør meg urolig, redd, lei meg, sint - kjenner jeg fortsatt fred. Aksept, for hendelser og mine følelser. En ubehagelig følelse er en mulighet til å skape større rom inni meg. Om jeg tar følelsen på alvor, og bearbeider den inni meg, byttes den ut med mer rom for nye tanker, Inspirasjon, glede, kjærlighet. 


Dette sitatet har levd med meg i mange år. For noen kan det virke provoserende, om man ikke forstår den virkelige essensen i det og det uendelig store potensialet til å oppnå indre fred - og handlekraft. 

For meg er Hjertefølging å alltid handle etter Inspirasjon. Intuisjon. Drømmen. Lidenskapen. 

Det handler om å skinne det lyset jeg er. Om det er lag med støv som hindrer lyset mitt i å skinne, noe som selvfølgelig ofte skjer, så må jeg fram med støvkluten. For hindringer er uunngåelig. Disse hindringene kan vise seg utenfor meg selv, i hendelser og i andre mennesker, men de er bare et speilbilde på indre konflikt, tvil, sårhet osv. Et program som har eksistert i genene mine i lang tid. Og dette programmet kan endres. 

Jeg pleide å være svært misfornøyd med kroppen min. Jeg kunne ikke drømme om å sole meg toppløs i offentlighet. Jeg misunte kvinner med fyldige pupper mens jeg kikket ned på mine nesten ikkeeksisterende. Når disse knappe håndfullstore brystene ble fylt til enorme ballonger under mine tre ammeperioder fikk de strekkmerker i tillegg. Strekkmerker på mine små pupper og rundt navelen etter tre barnefødsler, den solide benbygningen min som bare ikke passet til balletten jeg drev med som tenåring. Jeg ville være slank, høyreist, elegant, alt ville jeg ha anderledes. Kroppen min har ikke endret seg stort, men det har mine tanker om den. Jeg elsker det jeg har gjort med min innstilling til meg selv. Jeg elsker meg selv. Elsker kroppen min. Den er mitt tempel. Den behandles med ytterste respekt og verdighet. Jeg er stolt av den og gjemmer den ikke bort. I tillegg elsker jeg den saken jeg brenner for, å ta bort tabuet rundt kropp. Det er enormt vakkert med naken kropp i ren urørt natur. Dette bildet ble slettet fra instagram. Det var "støtende". Mæ i rævva, for å si det på godt nordnorsk. Hva er støtende med en kvinnekropp? Alle kvinner har en. For å være mer spesifikk: De kvinnelige brystvorter vises på dette bildet, og det er jo fryktelig støtende. Det er så latterlig at jeg har knapt ord for å uttrykke meg. Vi trenger å være nakne oftere, gjøre det naturlige naturlig igjen. Det mener jeg virkelig. Ungene mine løfter ikke et øyenbryn om de ser meg naken om det er natt eller dag, sommer eller vinter. Dette er noe jeg har gjort bevisst. Vennene deres får pent finne seg i å se meg naken de og. Om de vil være i mitt hus, risikerer de å se meg naken når jeg kommer ut av dusjen. Jeg jobber fortsatt med meg selv. Sjenertheten. Det er fortsatt uvant og jeg føler meg blottlagt langt utover min komforsone, og det er greit det. Alle mine drømmer befinner seg langt utenfor min komforsone uansett, så å strekke den daglig er mitt bevisste valg. På bildet over var jeg i sorg. Og det å kle av meg i høstens klare luft og sterke farger og være hud mot hud med Moder Jord var forløsende, helbredene og hellig for meg. Og jeg deler det gjerne, fordi Hjertet mitt forteller meg at det vil jeg gjøre. Jeg trenger ikke forstå alt Hjertet formidler, noen av de tingene jeg kjenner jeg vil og bare må gjøre fortår jeg ikke der og da. Men Hjertet vet. Alltid. Det stoler jeg fullt og helt på.



Her, på bloggen kan jeg dele hva jeg vil. Ingen og ingenting kan sensurere meg her. Og det er vanvittig befriende. Jeg lengter etter å være meg selv. Det har jeg gjort siden jeg var barn. Børste bort støvet som hindrer lyset mitt i å skinne klart. Knyte opp båndene som innskreker min bevegelighet. Dette er et personlig arbeid jeg har bedrevet i mer enn 10 år, og som i aller høyeste grad fortsatt pågår. Jeg har ingen intensjon om å forbli den samme eller forbli på samme sted. Jeg vil endre meg og vokse i takt med den naturlige rytmen som livet gir meg gjennom Moder Jords Hjerteslag og de Kosmiske sykluser. Jeg sverger på å leve ut mitt menneskelige potensial hver dag. Jeg skal ta egne valg ut fra min egen Hjertefølelse og naturlige overbevisning. Jeg skal aldri holde meg fast i en overbevisning, men være bevegelig og tøye mine grenser, være åpen og villig til å utide mine begrensede trossystemer.   



Jeg kjenner at min vei er å Inspirere gjennom eksempel. Ikke kun gjennom preik. Derfor blir jeg ofte ledet til å dele den gleden jeg opplever selv. Skaperglede, yogaglede, hesteglede, dyrkeglede, matlagingsglede. Og folk blir virkelig inspirert. Det ser jeg igjen og igjen gjennom de tilbakemeldingene jeg får, og livet selv gir meg hele tiden klare tegn på at det jeg gjør er riktig. Opplevelser av synkronisitet, det er noe av det herligste jeg vet. 



Noen ganger kjenner jeg på følelsen av at samfunnet ikke godtar lykkelige folk. Du skal bare ikke komme her å være lykkelig! For det er det ingen som er. Det er nesten som du driver folk til depresjon ved å vise hvor lykkelig og "vellykket" du er. Alle er travle, stessa og sure, sånn egentlig. Så post bilder av rotet ditt, og statuser der du viser at du egentlig føler deg totalt utilstrekkelig og mislykket. For kun da, er du EKTE. Dette syns jeg personlig er helt sykt. Jeg er jo for Guds skyld skikkelig GLAD! Jeg har i årevis affirmert: Takk for den inderlige gleden som gløder i mitt indre. Og jeg elsker å dele denne tullete, dype, teite og barnlige gleden når den bobler fram i meg. Om folk blir syke av å se på andres glede, da er det ikke de glade som har et problem de trenger å jobbe med. Og jeg tror helt og fullt på at den følelsen du går å kjenner på, slynges ut i resten av universet og påvirker alt som er. Derfor er det mitt ansvar å være så fri og lykkelig som mulig, ikke bare for meg selv, men for resten av verden også. Og alle de gangene jeg blir lei meg og sint og frustrert, så tar jeg ansvar for de følelsene umiddelbart. Uttrykker dem om nødvendig. Renser dem bort. Forløser dem i stor nok grad til at jeg igjen kan leve videre med ro og en kjærlighet inni meg. Følelsesmestring. Hva kan jeg si for å formidle hvor viktig jeg føler det er? 

EFT Takk Gud for EFT. Rask og effektig teknikk for å forløse negative/vanskelig følelser der og da. Har banket i 7 år. Hver uke i 7 år. 

Ho'oponopono Hele filosofien i denne eldgamle healingteknikken er bare så nyttig. Den gir sånn en lettelse og innsikt i hverdagen. Jeg har renset med denne teknikken i 6 år. Daglig.

The Sedona Method er den enkleste metoden å bruke til daglig, fordi du kan bruke den i alle sammenhenger, sammen med mennesker eller alene. Utrolig effektig og høyt elsket metode som har gitt meg indre fred mang en gang. 

Ja jeg har dårlige dager. Dager da jeg føler med slapp, tiltaksløs og bare lei og nedstemt. Da renser jeg dagen lang (Ho'oponopono) og vet at bak skyene er det sol, samtidig som jeg uten dårlig samvittighet tillater meg å føle nøyaktig det jeg gjør. Til det går over. 

 

Noen av mine hverdagsgleder


Min nydelige datter Julia på 10årdagen sin sammen med kusinen Adele. Disse alvejentene Inspirerer og fascinerer med enormt. 


Økologisk mat direkte fra planten, plukket rett utenfor kjøkkenvinduet. Ferskere og mer lokalt får du det ikke ♥

Julia sammen med dyr. Hun elsker alle dyr, og har selv valgt å ikke spise dem. 


Gabriel. En så omsorgsfull, klok og følsom 7åring som han! Jeg er beæret over å få være mammaen hans. 


Arongull. Gud i London kor æ ælska dæ! Denne gutten bad om å bli født før han ble unnfanget. Han ble født hjemme, og ammet til han var tre. Han sov sammen med oss de fleste netter de første 2 år og nå kommer han og legger seg i vår seng nesten hver natt så jeg våkner med den myke varme kroppen hans inntil min på morgenen. Han får så mye hud til hud kroppskontakt som han kan drømme om. Han har vært vegetarianer siden han ble født. Det er så lite som hemmer hans utfoldelse av seg selv. 


Gode venner. Likesinnede venner. Dette er Camilla, en Gudinne av ypperste klasse! Hun sprudler av liv, godhet, glede og ekthet. Hun og samboeren Sverre dyrker masse økologisk mat på friland i Bodø hvert år, i en økologisk hage som deles av medlemmene der. De tar gjerne med grønnsaker til oss og andre når de selv har i overflod. Jeg er så takknemlig for mennesker i livet mitt som denne dama. 


Å gi bort vakre tomater jeg har dyrket selv.


Å hjelpe Julia med å få det Magiske Alverommet hun vil ha. 


Innsikten om at min viktigste oppgave er å gjøre MEG lykkelig, først da kan jeg hjelpe andre.


Reise til Oslo en helg sammen med folk jeg elsker å være sammen med, å spise nydelig raw food på Funky Fresh Foods.


Hestene. Også når de sniker seg på feil side av gjerdet. 


Yoga på kjøkkenet sent på kvelden.

 


Å lage veggisburgere som er så gode at alle som spiser dem stønner i nytelse og spør etter oppskriften. Som samtidig er så sunne at jeg blir dypt tilfredstilt av å se at barna spiser dem.


Å få være med på å se en av filmene til den berømte og talentfulle filmskaperen Yang Fudong bli skapt. Å ha naturhuset med i filmen. Ha huset fullt av nakne skuespillere. Å huse avslutningsfesten deres. Alle disse morsome, interessante og sterke møtene med mennesker som kommer til oss på grunn av det vi har skapt. Disse kineserene hadde hørt om huset vårt og sett bilder av det i Kina, før de kom hit og visste at de skulle hit. Det er for meg helt utrolig å tenke på. Og for mange år siden malte jeg det kinesiske symbolet for kjærlighet på en hvit sjøslipt kvarts. Den så de da de kom hit og syntes det var spesielt at jeg hadde malt på deres språk. 

 

Helt til slutt, en film som min gode venn Petter Formo filmet for noen dager siden av naturhuset. 

gXf1OI7WoBw






 

 

Ny visning

Det blir visning i naturhuset lørdag 30 august fra kl 11.00 - 13.00. kr 100 pr person, barn gratis. 


Det er samme helg som SALT har åpning (http://www.salted.no/), så tenker det er en del folk på øya da. De som har lyst å se huset, har altså mulighet denne dagen :)

Veganmisjonen og Veganmannen holder kurs i naturhuset!



Matbloggerne Thomas fra Veganmannen og Jane fra VeganMisjoneninviterer til unike veganske kokkekurs, for første gang i Bodø! 

Kurset holdes i naturskjønne omgivelser, i Naturhuset på Sandhornøya ved Bodø.

Vi holder et kurs lørdag og et søndag. 
Lørdag 2. august, kl. 12 ? 16
Søndag 3. august, kl. 11 - 15
Pris: 1.050,- 

Påmelding: 
For å melde seg på må man sende en e-post til veganmannen@gmail.com med hvilket kurs man vil være med på. Man må også sette over kursavgiften på 1.050 kroner til konto nr: 1204.39.44310. Merk betalingen med navnet ditt. 

Spesialtilbud! Meld deg på og betal innen 1. juli og få veganmisjonens kokebok helt gratis! (Verdi kr 200) Et eksklusivt tilbud kun denne helgen.http://veg-veg.no/butikk/kokebøker/veganmisjonen_kokebok

Hva skal vi lage: 
Vi starter med en deilig lunsj og viser hvordan man kan lage diverse pålegg, tofu scramble og nøttemelk. Så spiser vi lunsj sammen, før vi får en omvisning i det flotte naturhuset med Ingrid Marie som har bygget huset. 

I del to av kurset lager vi sommermat som passer til grillfest og andre sommerlige sammenkomster. Det blir forskjellig grillmat som burgere, potetsalat, soya steaks, dressinger og tilbehør, ferskpresset juice og sommerkake. Alt laget med kjærlighet og helt uten animalske ingredienser. Selvsagt skal vi spise alle godsakene til slutt, og det blir tid til å mingle med de andre som er med på kurset. 

Hvem passer kurset for: 
Dette kurset passer for både nybegynnere som vil lære mer om vegansk matlaging, og også de som lager mye vegansk mat allerede men vil ha mer inspirasjon. Uansett kosthold er du hjertelig velkommen! 

Om kursholderne: 
Thomas Olsen og Jane H. Johansen driver bloggene Veganmannen.no og Veganmisjonen.com og er engasjerte pådrivere for veganmat i Norge. Vi har tidligere holdt kokkekurs på ulike festivaler, laget mat på god morgen Norge og nå arrangerer vi en serie veganske kokkekurs med ulike sesongbaserte temaer. 
Les mer og se bilder fra et av kursene vi har holdt her: http://www.veganmisjonen.com/2014/05/stemningsrapport-fra-kokkekurs.html 

Vi håper dere vil være med oss på kurs denne helgen, og vi kan love god stemning og ikke minst masse god mat! Bare spør på e-post om det er noe dere lurer på. 

NB: Vi anbefaler alle å stille sultne på kurset :D

Oppskrifter


Vi var med på "Fly med oss" programmet på TV2. Petter Formo fanget helikopter og Naturhus perfekt :) Benjamin og jeg sitter på enga nedenfor domen.

Du kan se det her 

Vi har hatt et par visninger av naturhuset den siste mnd. Folk etterlyser oppskrifter på den (om jeg får si det selv - så klart jeg gjør!) fantastiske maten min. Så her kommer et par-tre oppskrifter. Jeg har kommet fram til noen egenkomponerte favorittoppskrifter som jeg lager igjen og igjen. 

 

Hummus:

1 pk kikerter, 1 pk hvite bønner, 1/5 hvitløksfedd, litt urtesalt og grønnsaksbuljong (merke A. Vogel (helsekost), en god dæsj jomfru olivenolje, noen få ss vann

mos i blender


Jeg lagde rødbethummus i tillegg til vanlig hummus på den visningen med alle svenskene (dere kjenner dere igjen når dere leser dette) som ville ha oppskrifter. Da tar du bare litt kokte rødbeter sammen med denne oppskriften og blend :) Bilde av den er under her, i midten til høyre.

I midten til venstre på bildet over er det bønnepostei:

 

  • KidneyBønner (brunrøde avlange bønner du ofte får økologisk ferdig kokt i pakker på butikken) grønnsaksbuljong, tamari, tondori krydderblanding (eller velg d krydderet du vil ha), hvitløk og løkpulver, bløtlagt soltørket tomat og eller tomatpuré. Blend!

    Litt vann om det trengs

     

     

    Quinoasalat, nederst til venstre:

    1 pk grundig skyllet quinoa, kokt i ca 20 min med grønnsaksbuljong

    1 rødløk

    2 tomater

    0,5 agurk

    Evnt grønne oliven (uten sten)

    Grønnsakene kuttes i bittesmå biter

    Bland alt sammen og ha i ca 0,5 dl jomfru olivenolje, hvitløkspulver og litt urtesalt

     

     

    Rødbetesalat, øverst til venstre:

    Raspet rå rødbete

    Raspet rå gulrot

    Rødt syrlig eple

    Agurk

    Paprika

    Isbergsalat

    Brokkoli i bittesmå biter

    Olivenolje

    Urtesalt

     

    Adnanbrød

    nesten en hel pakke økologisk speltmel, tørrgjær 2 ss basilikum, 3 ss oregano, 1 ts urtesalt (A.Vogel), 1 ts hvitløkpulver, 1 ts løkpulver, 1 ts gurkemeie, 1/5 dl olivenolje, vann (nok til at deigen blir litt våt). Biter av potet, gul løk, grønne oliven og bløtlagt soltørket tomat. Sprinkle litt olivenolje, ferske urter og salt på toppen. Stek på 225 grader i 22-25 min Avkjøl på rist

     




    Avocadomint kake: Bunn: 2,5 dl hasselnøtter 2,5 dl havregryn, 200 gram dadler (helst bløtlagte) 5 ss kakaopulver, 1-2 ss kokosolje (smeltet), 1-3 ss vann, noen få dråper peppermynteolje

    Kan være lurt å male nøtter og havregryn først, og så tilsett dadler og det andre. Press massen ned i kakeform, og sett i fryseren mens du tilbereder neste lag.

    Mint krem: 2 modne avocado, 1 dl smeltet kokosolje, 1 dl lønnesirup, 1 ss presset sitron eller lime, litt vaniljepulver noen dråper peppermynteolje

    Fordel kremen over bunnen og sett i fryser igjen.

    Sjokolade topping: 1 dl kakaopulver, 1/5 dl lønnesirup, 3 ss kokosolje, 4 ss vann, vaniljepulver og 2 peppermyntedråper

    Smelt kokosoljen på svak varme, visp inn resten og fordel på toppen av kaken. Frys. Ta opp av fryseren 34-60 min før servering. Kan oppbevares i kjøleskap etter det.

    PS: Dette er min absolutte favorittkake!


    Fra visningen 7 juni. Det kom i overkant av 30 stk. 

     


    Ååh, han bare MÅ gjøre yoga overalt! :p

     

    Ok da, jeg også.



     

     








    Blessings!




     

Visninger i naturhuset



Lørdag 7 juni, og lørdag 19 juli er satt av til visning av naturhuset. Klokkeslett 12-14. Pris per person 100,-  og gratis for barn. Servering av kake, frukt, kaffe, te. 



Forklaring av kretsløpet og tanken bak det å leve i et drivhus. 


Påmelding på mail: ingridmarie@live.com

 


Greenhouse living in pictures

Hjertekidsa gjør yoga

Syrin


Jordbærblomst


Flaskekunst


Yoga


Hjemmelagd, rå vegansk nutella


This food is alive


Rå hasselnøttmelk


Guacamole

Lotus pose


Hjemmedyrket dill


..og salat ♥


Paprika


Tomat


Bananpalme 


Sommeryoga i domen


Syrin


Rips


Syrin


Nyfødte plommer

Gabriel og Aron



Aron


Julia


Gabriel


Wonderful Nimba 

 

Love and Light 

Ingrid

Tidlig sommer i naturhuset

Fra og med april blir det fort sommertemperatur i domen, når det er sol. Det er en uvant og litt merkelig, men herlig følelse å bo i et hus der man har sydenklima rett utenfor døra. Vi går rundt i sommeklær i huset og i domen på dagtid på solfylte dager. Det rare er å stå der i sommerverden å kle på seg vinterklær, gå gjennom tropeklimaet med vinterklærne på, og så komme ut i normal april i nordnorgetemperatur. Samme når vi kommer inn i domen etter å ha gått en lang tur i 2 grader og vind, og komme inn i en helt annen verden der du bare vil vrenge av deg votter og lue så fort som overhode mulig. Utrolig artig er det da :) Å ha sommer i april! 


På dager uten sol er det ca 5 grader varmere i domen enn ute. Og vindstille, så klart. Bare det er jo deilig. 



Det geodesiske gitter gjenspeiler seg i tekoppen. Økologisk basete for de som lurer :)


Yogapause, som alltid


Vi koser oss med snapchat.


Min private fotograf, Petter. På akkurat dette bildet, er det jeg som er fotograf. 



Angående forrige innlegg. Vær så snill å ikke bli redd for å skrive til meg :) Og ang media: jeg var bare litt lei. Under innflytningsfesten ringte en journalist, eller hva det nå var, kl 12 på kvelden. Jeg sa at jeg var opptatt, han sa gi meg 5 minutter. Jeg sa, sorry men jeg står midt i innflytningsfesten, ring meg senere! "Vær så snill, avisa går i trykken om kort tid!" Han gav seg ikke. Jeg sa javel da, jeg gir deg 5 minutter. Og han spurte om hvor mange timer vi hadde brukt på å bygge huset. 1000vis sa jeg. "Ja da kjører vi på med overkriften, brukte flere 1000 timer på å bygge naturhuset!" På dette tidspunktet hadde jeg mest lyst til å le. Så spurte han det mest usaklige og komiske spørsmålet..Hvordan var egentlig Truls Svendsen? Var han den kosebamsen han ser ut til å være? Husker ikke helt hva jeg svarte, men skulle svart at det vet jeg ingenting om for jeg koste ikke med han da han var her. Noe jeg i grunn angrer på. Iallefall. For alt jeg vet var det Truls selv som ringte å tullet i typisk Trulsånd. Pussigere journalist har jeg ikke vært borti.




En stk Skogsprins blir trimmet av fru Hjertis


Hjertisen tar seg en strekk på Skogsprinsens runde stjert




Vi får et par plommer i år 

Takverandaen at night

Tenkte jeg ikke kunne være dårligere enn de andre helsebevisste bloggerne, og vise fram hva jeg bestiller fra iherb.com ;)


Raw candy made in tha nature house


Middag


 

Lørdag 10 mai holder jeg vegansk kokkekurs i naturhuset. Vi lager lunch, rå kake, så blir det yogatime på taket, før vi lager middag og rå dessert.  Yogaen tilpasses de som er tilstede :)

Fra kl 10-17, Kr 1000,-

 

Påmelding på mail ingridmarie@live.com



 





 

 

 

 

Unnskyld

Unnskyld for at jeg ikke lenger svarer på alle mailer, sms'er, facebook inbox meldinger og telefoner. Jeg gjorde det lenge, svarte på samtlige. Men så sa det bare stopp inni meg. Nå svarer jeg nesten ikke på noen. Ikke en gang på alle hendvendelser fra media. Vet ikke akkurat hvorfor jeg ikke klarer det lenger, men tror det er fordi jeg har svart på de samme spørsmålene så utrolig mange ganger. Og fordi det tar så mye av tiden min. Å svare på spørsmål fra privatpersoner og journalister og legge ved akkurat de bildene de spør etter i høy oppløsning, lete dem fram og sende ett og ett da de er så store at det ikke går å sende alle samtidig. Det tar så masse tid! Jeg har barn, hester, jobb og venner som prioriteres først. Likevel har jeg dårlig samvittighet for å ikke svare på de mailene som er ekstra spesielle. Noen er så vakre og rørende at jeg ikke glemmer dem. Jeg beholder dem i hjertet og tenker stadig på at jeg skulle svart. Setter stor pris på de dype fine tilbakemeldingene vi får. Og er oppriktig lei meg for at jeg ikke får til å svare på alle lengre. Det bare er sånn. Har lenge tenkt at jeg vil skrive om dette, og nå var tiden inne.

 
Julia Madeleine på Småen, ponnien vår. Jeg sammen med Nimba.

Onkelen min mener vi bør begynne å ta betalt for å svare journalister. Fordi det tar masse av tiden vår, og vi gir dem gratis noe de får penger for. Ja hvorfor ikke, tenkte vi. Da vil det jo automatisk bli mindre arbeid å svare på spørsmål, når alle de som ikke vil betale raskt trekker seg tilbake :) Jeg vet selvfølgelig at det er lov å si nei til journalister. Men det har vært et mål for meg å bruke media til å spre budskapet om at det er mulig å følge drømmene dine selv om det er upløyde marker du begir deg ut på. At du kan bygge et miljøvennlig, eventyrlig, vakkert og personlig hus. Media har betydd mye, fordi via dem har jeg nådd mange som har blitt dypt inspirert og det gjør meg (yd)myk, varm og glad. Det fyller meg med kjærlighet og pågangsmot å få slike tilbakemeldinger. 

Dette er vår datter Julia (i det blå teppet) sammen med noen av sine kusiner. De elsker både Kari, Lars og Ola Bræmnes. Jeg la merke til at de sang en Ola Bræmnes sang på takverandaen i ettermiddag, og gikk opp og filmet dem. De er så spesielle og fine disse ungene. De har så sunne interesser og tanker. De er reflekterte, kreative og artige. Vi hadde forresten besøk av Lars og Ola Bræmnes for noen uker siden. Det var stort for Julia, selv om hun ble nokså sjenert, det er jo favorittartistene hennes. Hun fikk pakke i posten av Ola med CD, bok og kort, og det var og er fortsatt stor stas. Boka er lest fra perm til perm og CD'en hørt igjen og igjen. 

Vi hadde innflytterfest på bursdagen min, 21 mars. Vi spiste middag på takverandaen som akkurat i tide ble ferdig. Masse stearinlys, tepper på gulvet. Det var ordentlig koselig. 



Også lagde Sandra og Benjamin parodi til meg..den må jo deles. Kan vel si at jeg kjente meg littegrann igjen i den. Min søster spiller meg som ingen andre kan!


Vi var på tv2 forrige uke. Kommer i VG søndag 30 mars. 

 

I dag gjorde jeg yoga på takverandaen for første gang. Det var vidunderlig. Det begynte å snø ute på slutten av yogaen, men inni domen var det 20 grader. 




Mange spør om jeg skal ha yogakurs. Jeg lover å si fra når det er planlagt! 

 

Love and Light <3

 




Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Mai 2016
hits